HIPP HURRA? Den mentale selvfedme er en farligere epidemi enn selv den økende fysiske fedmen i det nyrike Norge, skriver kronikkforfatteren. 
<div>Foto: Audun Braastad / NTB &nbsp;Scanpix</div>
HIPP HURRA? Den mentale selvfedme er en farligere epidemi enn selv den økende fysiske fedmen i det nyrike Norge, skriver kronikkforfatteren. 
Foto: Audun Braastad / NTB  Scanpix
Vis mer

Debatt:

Hurra meg rundt i selvtilfredshetens rike

«Selvfedme» er den treffende betegnelse på nordmenns nasjonale gjøren og laden, og den rammer den norske utagerende sjåvinismen svært presist.

Meninger

Under Fremskrittspartiets landsmøte nylig vakte kommunikasjonsrådgiver Espen Teigen stor begeistring for utsagn som «Endelig kan vi erklære denne utopien om at alle kulturer er like mye verd og fortjener like mye respekt, død, og det en gang for alle», før han satte Trump på talen med konklusjonen «Norge først».

SOSIALARBEIDER: Stein Lillevolden har bosatt seg i København, der han livnærer seg som sosialarbeider. Foto: Håkon Mosvold Larsen /  NTB Scanpix

Vis mer

Norges hang til kanonisering av nasjonal og nasjonalistisk kultur er landets mest seiglivede tradisjon – naturlig nok med et oppsving i forbindelse med løsrivelse fra Danmark og deretter fra Sverige og den påfølgende nasjonsbygging i årene etter 1905. I denne kampen ble det ikke tatt smålige hensyn, som når Norge frekt og freidig stjal Islands sagadiktning og konstruerte en heroisk norsk vikinghistorie. Deretter satte nasjonsbyggerne parentes rundt fire århundrers utviklingshistorie ved å avskrive den som firehundreårsnatten under Danmark. Dette selv om det dunkle begrepet faktisk ble oppfunnet av Ibsen for å latterliggjøre de nasjonalistiske nordmenn. Ironi er risikosport i et selvforelsket land, men mer paradoksalt er det at dyrkingen av det norske later til bare å øke i omfang i det påstått postmoderne Norge.

Dansker er gode på språklige konstruksjoner, og har et uttrykk som stadig oftere brukes i beskrivelsen av Norge, og da særlig etter det noe tvilsomme jubileumsåret for befrielsen fra Danmarksunionen. «Selvfedme» er den treffende betegnelse på nordmenns nasjonale gjøren og laden, og den rammer den norske utagerende sjåvinismen svært presist. Selvfedme er en naken-selfie av det Norge som i enhver sammenheng framhever seg som verdens rikeste land, beste og mest vellykkede samfunn, med den beste natur, beste skinasjon, de beste forfattere, beste i alt, selv helt uten å sitere pinlige tidligere statsminister-utsagn. Den mentale selvfedme er en farligere epidemi enn selv den økende fysiske fedmen i det nyrike Norge, og et tegn i tiden på et land på vei inn i en nasjonal ukulturnatt.

Helt uten å tenke på hvilken maidag det var, syklet jeg for to år siden i adstadig tempo hjem fra arbeide ute på Amager og passerer den norske sjømannskirken i København, en bygning jeg aldri tidligere har tenkt over ligger på min daglige rute. Men brått støter jeg inn i 4000 bunadskledde nordmenn som brøler nifoldig hurra og vifter med norske flagg opp i fjeset på meg. Datoen var plutselig ikke til å ta feil av, og fullstendig nasjonalrystet hiver jeg meg på pedalene og setter ny rekord hjem til Nørrebro på sju blank. Her skulle tohundreårsdagen for den nasjonale selvråderett og uttredenen av firehundreårsnatten markeres så de tidligere undertrykkene virkelig kunne lære hva de hadde utsatt oss for. Og alt dette fra nordmenn som faktisk bor her i Danmark!

De nasjonale selvbilde-konstruktørene var ikke så nøyeregnende da de gjorde den frie og staute norske bonde til nasjonsbærer, uaktet at landets landbruk i hovedsak var drevet av fattige husmenn under slaveliknende vilkår. Den nasjonale norske kultur er gjennomgående nostalgisk til en tid og et forhold som aldri fantes, noe som fortsatt preger den norske selvinnsikt. Man velger den historie- og kulturfortelling som passer samtida best, og i dagens selvforståelse er denne helt åpenbart rettet mot flyktninger og innvandrere, siden dette er tidas mest ufravikelige tankemønster.

Norge er en ganske tvilsom kulturell kopi, slik man så det med nasjonaliseringen av Snorre Sturlasons Saga Fiction. Når man hele tiden plukker de mest heroiske forhold, kan en selvfølgelig komponere en ganske imponerende forestilling og effektivt skjule andre sider. For eksempel gjør man to historiske personer som definitivt identifiserte seg som danske til stolte nordmenn, som den sagnomsuste krigsforbryteren Tordenskiold og Molière-plagiatoren Holberg, mens man hurtig legger alt ansvar for slavehandelen og slavetransporten på danskene. Det samme gjelder kolonialiseringen av De vestindiske øyer Sankt Thomas, Sankt Croix og Sankt Jan med den verste slaveutnyttelsen i hele Karibien. Da er framstillingen at Norge selv var en stakkars utplyndret koloni under Danmark, og derfor bare måtte adlyde ordre. Når nasjonale forbrytelser kommer fram, blir det gjerne kø ved historiens håndvask.

Det ville ikke vært så sunt for verden omkring eller oss selv om norskinger var noe helt spesielt. Den norske kopikulturen kunne godt vært positiv, hadde det ikke vært for det medfølgende uforholdsmessig store selvbilde i disse maidager, men dessverre også resten av året. Den gamle Høyre-høvdingen C.J. Hambro sa en gang at «selvskryt skal en lytte til, for det kommer fra hjertet». Men hans etterkommere i Høyre var nok ikke tilsvarende spiddende ironiske da de i allianse med Fremskrittspartiet i dagens blåsvarte regjering for en tid siden foreslo å kanonisere norsk kultur. Her er det ikke lenger noe hjerte selvskrytet kan komme fra.

Forestillingen om nasjonal enhet og kultur har vært dyrket i særlig stor grad i Norge hver gang landet har vært i økonomisk krise. Men denne gangen skjer det i en tid hvor Norge er i humanitær krise, hvor all politikk handler om hvordan man skal stenge flest mulig ute fra landet.

Fremskrittspartiet tar antihumanismens «kulturkamp» et skritt videre når de vedtar å gå inn for forbud mot jøder og muslimers religiøst betingede omskjæring av gutter, forbud for skolebarn å dekke til håret eller offentlig ansatte som ikke ønsker å håndhilse på det annet kjønn. Tidligere har det faktisk vært sett på som en norsk dyd ikke å håndhilse på andre folk. I en av de første norsknasjonalistiske sangene fra 1790 het det: «Ja og hånd at give, (…) var ej nordmands vis». Claus Frimanns kraftpatriotiske vers i «Birkebeinersangen» formante å legge avstand til de forferdelig bløte og forfinede danskene med deres silke og pudderparykker, med myke hender uten træler, som tillot seg å bruke dunfylte puter i stedet for å hvile hodet på en sten. Den slags nasjonal reservasjon overfor håndhilsning kommer neppe med i en framtidig norsk kanon for nordmenns vis, men vil helt sikkert føye ytterligere spott til den skade Johan Nordahl Brun påførte landets selvforståelse med sangen «Norge, kjæmpers fødeland» – den tids «Make Norway Great Again». Et ørlite formildende trekk er det at landet fortsatt har en skalaøvelse med haltende verselinjer om tvilsomme historiske fakta som nasjonalsang – men selv den er folk stolte av.

Den første norske litterære kanon kom allerede i 1821, i heftet Norrøna med 40 nasjonalpatriotiske dikt neppe noen utenom document.no-redaksjonen har lyst til å synge i dag. Her lå kimen til nasjonale myter som fortsatt popper opp når noen trenger å skille mellom oss og dem, norsk og unorsk. Men først med lesebøkene for grunnskolen kom det riktig sving i den norske kanon. Læreplanene for norsk skole har helt siden det offentlige skolevesen ble opprettet, vært arena for nasjonalistisk kanonisering. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen føyer seg derfor inn i en lang tradisjon i å prioritere den påståtte norske kulturarven framfor virkeligheten.

Nordahl Rolfsens «Læsebog for Folkeskolen» fra 1892 ble gjennom tidene trykket i mer enn åtte millioner eksemplarer og var den mest utbredte bok i Norge etter Bibelen.

Her var alt fra Rolfsens bonderomantiske «Fola, fola Blakken» til Bjørnsons søtsuppe om Øyvind som gråt da han ble født, og en rekke andre raske gutters liv og kjønnsroller som ble innpodet i de arme små under streng disiplin. Norge er et av de få land hvor feiring av nasjonaldagen ligger integrert i skolens pensum og læreplan, men det ville være et altfor billig retorisk poeng å nevne hvilke andre regimer som har, eller har hatt den slags nasjonale kanoner. Hovedpoenget er at det ikke akkurat er mangel på nasjonal påvirkning og feiring i Norge, så Røe Isaksen må være tidenes mest overflødige mann som ønsket å kanonisere noe som er der til overmål. Hvis Høyre virkelig er opptatt av kulturell identitet, burde de ta en titt på den politiske kultur de har tilsluttet seg gjennom søsterskapet med Fremskrittspartiet. Er det virkelig mer kultursjåvinisme Norge trenger?

Kronikken bygger på en artikkel publisert i siste utgave av tidsskriftet Samora.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook