PÅ JORDET: Nasjonalt senter for biosikkerhet i Tromsø - GenØk - har stått bak en rekke kontroversielle forskningsprosjekter, blant annet på helsevirkningene av å spise genmodifisert mais. - Problemet er at GenØk heller ikke hjelper til med å tette kunnskapshullene. De bidrar heller bare til ytterligere forvirring. Og det er mange som hører på dem, skriver spaltist Øystein Heggdal.
PÅ JORDET: Nasjonalt senter for biosikkerhet i Tromsø - GenØk - har stått bak en rekke kontroversielle forskningsprosjekter, blant annet på helsevirkningene av å spise genmodifisert mais. - Problemet er at GenØk heller ikke hjelper til med å tette kunnskapshullene. De bidrar heller bare til ytterligere forvirring. Og det er mange som hører på dem, skriver spaltist Øystein Heggdal.Vis mer

Hva er det de driver med oppe i Tromsø?

Åtte år, 30 millioner kroner i året, 40 ansatte. Og vi får null kunnskap tilbake.

Meninger

Det har egentlig vært overraskende stilt etter Folkeopplysningens program om genmodifisert mat. Men ett lite forskningsmiljø oppe i Tromsø var uten med en liten notis der de klaget på manglende nyanser i programmet. Forskerne tilhører GenØk – nasjonalt senter for biosikkerhet, og de synes de burde ha kommet til orde for å fortelle seerne at det ikke er vitenskapelig konsensus omkring helse- og miljørisiko ved bruk av genmodifiserte organismer (GMO).

Nå vil jeg kanskje tro at de fleste som slipper unna å havne på John Oppsahl-siden av Folkeopplysningens kritiske blikk burde trekke et lettelsens sukk, men så ikke GenØk altså. Men som Lasse Nederhoed i Teddy TV sa til meg; «hadde vi skulle gått løs på GenØk, måtte vi viet ett helt program til dem. For der oppe er det noe veldig rart.»

Hvem er så GenØk, og hva er det de driver med?

Norsk institutt for GenØkologi (GenØk) ble stiftet i 1998, som en ideell uavhengig stiftelse og holder til i tilknytning til Universitetet i Tromsø. I 2006 fikk de utvidet sitt mandat da Kristin Halvorsen og den rød-grønne regjeringa gjorde dem til nasjonalt senter for biosikkerhet. Deres visjon er trygg bruk av bioteknologi.

Nå har de i all hovedsak begrenset seg til bioteknologi i landbruket og GenØk har helt fra starten engasjert seg voldsomt i både internasjonal og nasjonal bruk av genmodifiserte planter og hvordan de kan ha utilsiktede konsekvenser for helsen vår. Allerede i 1998 sa Terje Traavik som etter hvert ble forskningsdirektør ved GenØk følgende til Aftenposten:

«- Vi har ikke metoder for å langtidsteste konsekvensen genmodifisert mat kan føre til. Enkelte eksempler fra utlandet er svært skremmende, sier Traavik.»

I de første årene dreiv GenØk i hovedsak med to ting; de arrangerte svære konferanser om biosikkerhet og de reiste verden rundt og underviste om hvordan det var de oppfattet risikomomentene ved genmodifisering. I 2003 arrangerte de kurset med den spenstige tittelen:

«Hvordan regulere en privatisert genindustri som har potensial til å ødelegge menneskenes framtid.»

Når de ikke inviterte verden hjem til seg selv, reiste de heller ut i verden. I 2002 reiste Traavik&Co til Zambia som var midt oppi en øst-afrikansk sultkatastrofe av bibelske proporsjoner. Men sult bekymret ikke Traavik. Han var bekymret for at nødhjelpen som kom fra USA inneholdt genmodifisert mais. Han gjorde Zambias forskere oppmerksom på «en lang liste av teoretiske risikofaktorer» med amerikansk mais. Dette førte til at Zambia nektet å motta hjelp fra USA, og norske bistandspenger gikk med til at Traavik og hans team sjekket mais ved grensen for å se om den inneholdt GMOer.

Neste gang GenØk var på utenlandsopphold reiste de til Filipinene. Der hadde nemlig Monsanto fått plantet ut mais som var gjort resistent i mot innsekter ved å få satt inn et gen som koder for et Cry1Ab-protein, ellers omtalt som Bt-mais. Traavik var i landet for å hente inn prøver av Bt-mais slik at GenØk kunne forske på den. I den forbindelse oppdaget han at en liten landsby i nærheten av der de dyrket Bt-mais hadde hatt et mystisk sykdomsutbrudd. Folk hadde fått feber, åndedrettsnød, diare, kvalme og hudirritasjoner.

STANSET MAIS: Tidligere forskningsdirektør i GenØk, Terje Traavik, under et kurs i biosikkerhet med 42 deltakere fra tredje verdenland. Foto: Jan-Morten Bjørnbakk / SCANPIX . Vis mer

Det ble tatt 39 blodprøver av mennesker i landsbyen som ble sendt til GenØk sin lab i Tromsø for å analyseres for antistoffer mot Bt-toksinet. De fant antistoffer i blodet som muligens, eller muligens ikke kunne spores tilbake til at landsbybeboerne hadde innåndet pollen fra Bt-planter. De kunne også fått det i seg på en hel rekke ander måter. Men det begrenset selvsagt ikke Traavik i å gå ut med de upubliserte resultatene på en bioteknologi-konferanse i Malaysia og skape hysteri på Filipinene. Kritikken mot Traavik og GenØk kan vel ikke sies skarpere enn den som ble levert fra en gruppe amerikanske vitenskapsmenn:

«There are guidelines for the responsible conduct of science. Your turn has come to follow them. Note that failure to release your data and methodology immediately will prevent any and all legitimate scientists and health authorities from taking your claims seriously.»

Dette var I 2004. I 2006 får altså denne gjengen status av den rødgrønne regjeringa som Nasjonalt senter for Biosikkerhet. Lurer på hva det var for konklusjoner regjeringen ville ha.

Og det er nå GenØk virkelig går i gang. For hittil har de ikke publisert noe grunnforskning selv som skulle kunne tyde på at genmodifiserte planter utgjør noe endret fare for miljø eller helse. Inn på scenen kommer Thomas Bøhn, Marek Chura og ganske mange vannlopper.

Vannlopper brukes som en modellorganisme for å teste hvorvidt et stoff kan være giftig eller skadelig for vannlevende organismer. De har kort generasjonstid, er genetisk sett veldig like og enkle i bruk. Den første vannloppestudien til GenØk ble publisert i 2008. Og da kan jeg ikke skjønne annet enn at sjampanjekorkene smalt i taket oppe i Tromsø.

For etter i ti år å ha advart mot at vi ikke hadde gode nok studier på langtidsvirkningen av fôring med genmodifiserte planter, så satt nå GenØk på forskningen som viste at vannlopper som fikk Bt-mais døde tidligere enn vannloppene som fikk vanlig mais. Eller gjorde den det?

Som Thomas Bøhn viser i dette innslaget fra Schrödingers Katt så har de fôra vannloppene med mais som ble dyrket ved Elizabeth Cruzara, Iloilo City på Filipinene i 2003. Problemet er at de ikke har analysert de to maistypene for næringsinnhold, eller registrert hvilke andre ytre forhold som jordsmonn, ugrassprøyting eller avlingsmengde som også vil påvirke resultatet. I NRK-innslaget er det til og med synlig forskjell på de to maistypene. Det er altså en mengde av variabler som kan ha påvirket resultatet, men GenØk konkluderer med at det er genmodifiseringen som er grunnen til at vannloppene ikke lever like lenge. I 2010 utfører de en ny liknende studie, på samme maisen, med alle de samme ukjente variablene, og konkluderer på nytt med det samme. Bt-mais er farlig for vannlopper. Kritikken var massiv.

Innen 2014 har tydeligvis GenØk skjønt at det var en god ide å analysere hva det er de fôrer vannloppene sine med. Da analyserer de næringsinnholdet i soya hentet på 31 gårder i Iowa USA. 11 av dem økologiske, ti konvensjonelle og ti genmodifiserte soya-varianter.

Forsøket skal vise at det er roundup-rester i soya som er genmodifisert for å tåle roundup. Noe de også klarer å vise. Kanskje ikke så rart. Da annen soya nødvendigvis ikke kan sprøytes med Roundup, fordi da dør den. Ingen prøver å ta. Ingen soya å finne. Men de bryr seg ikke om å sjekke for sprøytemiddelrester i konvensjonell soya, eller i øko-soyaen. Selv om sprøytemidler også brukes der. De har bare navn som ikke anti-GMO aktivister har hørt om. GenØk ville finne roundup og det klarte de.

Så sjekker de næringssammensetningen i denne soyaen og finner ut at økologisk dyrket soya kommer best ut. Problemet er nok en gang at faktorer som soya-sort, jordsmonn, gjødsling, eventuell økologisk sprøyting, avlingsnivå og høstedato ikke er korrigert for i rapporten.

Forskere ved NIBIO kritiserte dem også for å skrive at øko-soyaen hadde den beste sammensetningen av næringsstoffer, da det enkelt og greit ikke stemmer med tallene i undersøkelsen:

«It is thus very surprising to us that a product with the highest concentrations of sugar, Zn and Ba, and lowest concentrations of Se and fibre is described as having the healthiest nutritional profile. Experts on human nutrition rarely consider enhanced sugar levels in food to be beneficial, and both Zn and Ba may be highly toxic to humans.»

Etter dette forsøket, som egentlig ikke viser annet enn at ulike soyavarianter dyrket under ulike forhold har ulik sammensetning av næringsstoffer, kjører de på med tre fôringsforsøk på vannlopper.

Alle vannloppe-forsøkene i 2014, 2015 og 2016 blir det fôra med soyaen fra 2014. Nok en gang viser da forsøkene at vannlopper reagerer ulikt på ulike maissorter og ulik næringssammensetning, men det begrenser selvsagt ikke GenØk-forskerne til å konkludere med annet enn at roundup er grunnen til at vannloppene dør, og ikke noen av de andre ukjente faktorene de har introdusert inn i forsøkene.

I deres hittil siste forsøk i 2016 ble vannlopper fôra med rensede Cry1Ab og Cry2Aa-proteiner i tillegg til roundup. Forsøket skal vise at vannloppene som får mest giftstoffer først. Denne gangen skulle man tro at flere av miljøfaktorene var luka bort, men som EFSA skriver i sitt svar har de nå lagt seg på doser av disse giftene som en aldri ville finne igjen i vann ved åkrer der det dyrkes genmodifiserte planter. De klarer altså å ta livet av vannloppene med doser som ikke er feltrealistiske. Gratulerer. Når de så i tillegg kjører forsøket i 78 dager, kontra 21 dager som er OECD-anbefalingen for vannloppeforsøk, så introduserer de nok statistisk støy til å trekke de konklusjonene de vil.

I EU er det EFSA som vurderer genmodifiserte planter og om de skal anbefales som å være like trygge som konvensjonelle planter. Problemet er at på grunn av GenØk sine kronisk elendig oppsatte forsøk, der det er så mange støyfaktorer at det ikke er mulig å konkludere med noe som helst, er at EFSA ikke har inkludert noen av deres forsøk som grunnlag i godkjenningsprosessen. Les den setningen en gang til. Ingen av forsøkene er sett på som gode nok. Sju studier, åtte år, 30 millioner kroner i året, 40 ansatte og vi får null kunnskap tilbake.

Men det er faktisk ikke null kunnskap vi får tilbake, det er negativ kunnskap. GenØk har helt siden de ble stiftet for 18 år siden skrevet side opp og side ned om at vi ikke har nok kunnskap om de langsiktige virkningene av å sette genmodifiserte organismer ut i naturen. Problemet er at GenØk heller ikke hjelper til med å tette disse kunnskapshullene. De bidrar heller bare til ytterligere forvirring. Og det er mange som hører på dem.

Bioteknologinemda/rådet ble for første gang nedsatt i 1992, og har siden da vært høringsinstans for regjering og Storting på både etiske- og miljømessige forholdene rundt genmodifiserte planter som skal importeres til landet. Nemda har til gode å anbefale import av så mye som en eneste en genmodifisert matplante (med unntak av en nellik av alle ting), og det er kanskje ikke så rart når en ser på hvor tett koblinga er mot GenØk.

Tidligere direktør i Bioteknologinemda, Sissel Rogne, satt samtidig i styret i GenØk. Nåværende leder i Bioteknologirådet (skiftet fra nemda til rådet i 2014) er Kristin Halvorsen. Hun foreslo allerede i 2003 å gjøre GenØk til nasjonalt senter for biosikkerhet, og hun gjennomførte det da hun kom inn i den rødgrønne regjeringa i 2006. Terje Traavik har både vært forskningsdirektør i GenØk og vært medlem av Bioteknologirådet. Den tetteste koblinga har imidlertid Aina Bartmann. Hun satt i Bioteknologinemda fra 2000 til 2008, og var samtidig styreleder i GenØk i årene 2005 til 2011. Hun er for øvrig i dag koordinator for organisasjonen Nettverket for GMO-fri mat og fôr. En kan jo tenke seg ramaskriket det hadde blitt om en tidligere styreleder for Cicero hadde gått over til en jobb i Klimaskeptikerne. Men disse folka trenger ikke engang å gjemme aktivismen sin.

For ikke bare lager de dårlig designede vannloppestudier, på to av dem både den i 2014 og i 2016, var John Fagan listet opp som medforfatter. Han er en kjent anti-GMO aktivist og som i 1996 stiftet selskapet Genetic ID som leverer teknologi som skal finne igjen matvarer som har fått sitt DNA forandret med genteknologi. Men når det kommer til punktet «Conflicts of interests», der altså normale forskere nok ville ha nevnt at den ene av forfatterne har økonomiske interesser i et selskap som tjener på kontroversen rundt bioteknologi, erklærer de at det ikke er noen konflikter.

Andre aktivister med tvilsom forskning som GenØk velger å støtte er Gilles-Eric Séralini ved Universitetet i Caen i Frankrike. I 2013 publiserte han sin famøse rotte-studie, der en spesiell type lab-rotter som er avlet for lett å utvikle kreft ble fôret den genmodifiserte maistypen NK603, som tåler å bli sprøyta med Roundup. Rottene viste det seg fikk kreft, som vi fikk se bilder av så vidt i Folkeopplysningen, men det gjorde også rottene i kontrollgruppen. Som ett av de eneste forskningsmiljøene i verden gikk GenØk ut og mente at denne elendig oppsatte studien viste at det var ukjente farer ved bruken av GMO. Studien er i dag trukket fra det vitenskapelige tidsskriftet den ble publisert, og Séralini selger i dag homeopatisk medisin som skal detoxe kroppen for GMO-gifter.

Men de liker også å se filmer der oppe i Tromsø, og da dokumentarfilmen OMG GMO kom i 2013 kom GenØk-forsker Anne Ingeborg Myhr med dette sitatet i en kronikk på forskning.no:

«En ny film vekker oppsikt og debatt: «GMO OMG» setter en sylskarpt, kritisk blikk på genetisk modifiserte organismer (GMO). Forhåpentligvis fører filmen til økt bevissthet også hos alle som i dag ikke har noe forhold til at vi gjennom moderne genteknologi utfordrer naturen.»

«GMO OMG» gir omtrent samme innsikt og sylskarp analyse av genmodifisering som «Loose Change» gjør om terrorangrepene 11. september. Det er en ren og skjær aktivistfilm som ikke har noe vitenskapelig for det som kommer fram. Å lese den bli revet i fillebiter av kritikere i The New Yorker eller Scientific American er faktisk bedre underholdning enn å se den.

GENTHRILLER: Under bioteknologinemddas skoleturne, fikk elevene blant annet se Gattaca fra 1997. Foto: COLUMBIA PICTURES/JERSEY FILMS Vis mer

Nå er det ikke bare GenØk som mener Hollywood kan hjelpe oss forstå de kompliserte sammenhengene med genteknologien. Da Sissel Rogne var leder i Bioteknologinemda, og satt i styret i GenØk, reiste de land og strand rundt på videregåendeskolene og holdt foredrag for lærere og elever. To av disse timene syntes Bioteknologinemda det var nyttig å sette av til filmen Gattaca, fra 1997. En dystopisk fremtidsfabel der Ethan Hawke og Uma Thurman lever i ett samfunn der alt blir bestemt av hvilke gener vi har, og bare de med de beste genene får muligheten til å ha verdige liv. Når de uansett skal vise propagandafilmer for å skremme opp ungdommen kunne de heller vist Jurassic Park. Det er en bedre film. Og den har dinosaurer.

Men det er ikke bare ungdommen som skal bli indoktrinert i hvor skummel genteknologien er, det skal også barna få erfare. For i 2008 kunne barna som besøkte GenØk sin stand forskningsparken i Tromsø få møte den gale professoren Kazoo, og hans kylling med fem bein. Noe som stipendiat Marek Chura kunne fortelle til UiT:

«Det har dessverre vist seg at når man i laboratoriet fikser litt på genene, kan det medføre uforutsette konsekvenser.»

Dette er altså det vi får igjen for rundt 30 millioner kroner i året.

Hva er det så de driver med oppe i Tromsø? For forskning er det ikke. Den franske vitenskapsformidleren Marcel Kuntz kaller det for parallell-vitenskap. Politiske partier og NGOer er veldig glade i vitenskap når den bekrefter hva de mener fra før. Greenpeace vifter høyt med pekefingeren og forteller oss at det er vitenskapelig konsensus om at klimaforandringene er menneskeskapte. Når det kommer til konsensusen rundt at genmodifisering er like trygt som tradisjonell avl, så er den like sterk og om ikke sterkere enn konsensusen rundt klimaforandringene. Men da leter plutselig Greenpeace, eller politiske partier opp marginaliserte forskningsmiljøer og enkelt-forskere som mener noe radikalt annet enn konsensus. Når så den politiske plattformen til den rødgrønne regjeringa i 2006 tilsa at GMO var farlig, shoppet de rundt etter forskere som kunne underbygge det allerede hadde bestemt seg for.

De forskerne var ikke å finne på det tyngste og eldste planteforskningsmiljøet i Norge som holder til ved NMBU på ÅS. Der forholder de seg ikke til vekslende ideologier eller moter blant politikere i Oslo. Så Halvorsen&Co måtte til en marginalisert stiftelse oppe ved iskanten. De kunne i tillegg legge til noen distriktsarbeidsplasser. På dette viset har Norge blitt en antivitenskapelig stormakt på GMO-feltet.

Det er nå på tide at den sittende regjeringen avslutter dette opptrinnet i Tromsø. Det har vart lenge nok. Dr. Kazoo et.al bør henge fra seg labfrakken og vi bør flytte alt som har med biosikkerhet og forskning på GMO ned til de voksne på NMBU på Ås.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook