KARL OVE KNAUSGÅRD: Hans pros??jekt demonstrerer ikke et kunstnerisk poeng om at alt er lov i litteraturen. ?Foto: Håkon Eikesdal
KARL OVE KNAUSGÅRD: Hans pros??jekt demonstrerer ikke et kunstnerisk poeng om at alt er lov i litteraturen. ?Foto: Håkon EikesdalVis mer

Hva er fakta, fiksjon, selvbiografi og roman i Knausgårds «Min kamp»?

Den litterære skandalen.

||| Da Karl Ove Knausgårds eks-kone Tonje Aursland for noen uker siden publiserte radiodokumentaren «Tonjes versjon - ein radiodokumentar om å bli ufrivillig romanfigur» på NRK, fikk vi ikke bare et enestående innblikk i hvordan det må være å bli ufrivillig utlevert i et litterært prosjekt med sjelden gjennomslagskraft, men også i hvordan det må være å befinne seg midt inne i en storm av journalistisk sensasjonalisme.

Tonjes versjon var ytterligere en påminnelse om de etiske omkostningene ved Knausgårds utfordring av grensene mellom fiksjon og virkelighet, en omkostning kritikken ifølge Aursland har tatt lite høyde for på grunn av forestillingen om at kunstverket er hevet over alt.

La oss se nærmere på et par passasjer i Karl Ove Knausgårds «Min kamp V» som berører spørsmålet om grensene mellom skjønnlitteratur og sakprosa når det gjelder litterær produksjon av virkelighet. Den første dreier seg om et av de viktigste øyeblikkene i den selvbiografiske romanen om hvordan Karl Ove Knausgård ble forfatter og skrev romanserien «Ute av verden», «En tid for alt» og «Min kamp I-VI»; forfatterens gjennombrudd i mediene:

«Romanen hadde vært ute noen uker, ingenting hadde hendt, da telefonen ringte en morgen. Tonje, som satt og spiste frokost, tok den, jeg lå våken i sengen og hørte at hun sa at hun skulle se om jeg var våken.

Jeg gikk inn i stuen, la røret mot øret.

- Hallo, det er Karl Ove?

- Det er Mads på Tiden her. Har du lest Dagbladet idag, eller?

- Nei, jeg lå og sov.

- Da synes jeg du skal gå ut og kjøpe det med en gang.

- Er det anmeldelse?

- Ja, det kan du si. Jeg sier ikke mer. Gå du, så snakkes vi! («Min kamp V: 579»).»

Utdraget demonstrerer den subtile produksjonen av virkelighet som finner sted i dette verket, og som på mange måter minner om å leke gjemsel. Ifølge forfatteren hadde ingenting hendt de første ukene etter lanseringen av debutverket «Ute av verden». Så ringer den daværende markedssjefen i Tiden Norsk forlag, Mads Nygaard. Han forteller, på en fordekt måte, at «Ute av verden» har fått sensasjonelle kritikker i Dagbladet.

Leseren vil aldri få vite om samtalen forløp slik; framstillingen av den er avhengig av en egen paradoksal form for fiksjonalisering av det dokumetariske, som ikke reduserer det dokumentariske, men forsterker det. En indirekte gjengivelse av samtalen ville antakeligvis ha rettet oppmerksomheten vår mot Karl Oves subjektive opplevelse av samtalen.

Det fascinerende med passasjen er at det finnes elementer der som lar seg etterprøve. «Ingenting hadde hendt,» står det. Før telefonen fra Nygaard. Stemmer det? Hovedanmelder Øystein Rottems anmeldelse «Høstens sensasjon» sto på trykk i Dagbladet den 25. november 1998. Men et raskt søk i arkivene viser at alt den 17. november anmeldte Mari Lending «Ute av verden» i Aftenposten som et djervt og oppsiktsvekkende debutarbeid. Det må ha vært mer enn ingenting. Knausgårds dokumentasjon av sin egen mottakelse er med andre ord resultat av en selektiv sirkulasjon av virkelighet; vi kan sjekke den mot fakta, men knapt nok avkrefte den mot fakta.

Men hva skjer når vi flytter analysen av virkelighetsframstillingen i «Min kamp» over på parallelle passasjer av en mer kompleks etisk-estetisk art? Ta for eksempel voldtektsanklagen mot Karl Ove Knausgård i «Min kamp V». Ett år etter at Karl Ove har vært utro mot kona Tonje, ringer telefonen. Han blir møtt med den grusomme replikken «Er det voldtektsforbryteren Karl Ove Knausgård?» Karl Ove avviser voldtektsanklagen, men avslører utroskapen. Uavhengig av skyldspørsmålet er scenen problematisk. Det må være forferdelig for Tonje. Og det må være vondt for den som blir framstilt som en som fører falske vitnesbyrd eller for den som blir utsatt for dem. Ettersom voldtektssaker tradisjonelt er omsluttet av uhyggelige mørketall gjør avvisningen av anklagen et svimlende inntrykk. Her framstår hovedpersonen som uten kontroll over sin egen framstilling av egen mangel på kontroll.

Det er nettopp på slike punkter vi nærmer oss grensene både for krenkelser av privatlivets fred og for hva slags materiale som egner seg for sirkulasjon i litteraturen; en problemstilling forfatteren og litteraturviteren Christian Refsum diskuterte i artikkelen «Den nødvendige romanen» i Morgenbladet 22. januar i år.

Jeg tror Karl Ove Knausgårds sirkulasjon av virkelighet kan betraktes som en moderne estetisk reforhandling av den litterære funksjonen den franske litteraturforskeren Roland Barthes i en artikkel fra 1968 omtalte som virkelighetseffekten. Akkurat slik Barthes kunne hevde at det tilsynelatende betydningsløse barometeret på en vegg hos Madame Aubain i Gustave Flauberts «En enkel sjel» ikke refererte til virkeligheten, men betydde virkelighet, kan vi si at Rottems anmeldelse i Dagbladet og voldtektsanklagen pr. telefon ikke først og fremst refererer til virkeligheten, men betyr virkelighet i Knausgårds «Min kamp». Å misforstå denne effekten som sannhet er i beste fall naivt, i verste fall tegn på en litterær kultur i dyp krise.

Det finnes en forestilling i dag om at vår tids samtidslitteratur sirkulerer eller forhandler forholdet mellom fakta og fiksjon på en radikalt annerledes måte enn tidligere tiders litteratur, og at denne nye tilstanden henger sammen med at det ikke lenger er mulig å betrakte kunstverket som en lukket helhet. Jeg tror ikke det er slik. Snarere er det kunstverket selv som kan sette oss på sporet av hva som særpreger samtidas moderne blandingsformer.

Knausgårds hemmelighet ligger i den forvandlingen romanprosjektet hans gjennomgikk i det øyeblikket historiene om Henrik Vankel i «Ute av verden» og «En tid for alt» ble til fortellinger i fortellingen om Karl Ove Knausgård selv. Det gjorde romanserien om til en romanmessig utforsking av grensene mellom den fiktive romanskikkelsen Henrik som forgrep seg på den 13-år gamle eleven sin Miriam og en nesten like fiktiv romanskikkelse som deler navn og privathistorie med forfatteren selv. Likhetene mellom dem har skapt en særegen forventning til skandaler i litteraturen. Samtidig har forskjellene mellom dem fungert som en garanti for oppriktigheten i «Min kamp I-VI».

Et kjernespørsmål i «Min kamp» er hvor langt man kan gå i å bringe subjektive oppfatninger til torgs, dvs. den eneveldige vurderingen Knausgård allerede i «Ute av verden» lar Henrik Vankel tematisere som urettferdig, dvs. som fiksjon.

Kan en eneveldig subjektiv vurdering ha injurierende kraft? Antakeligvis. Den kan også leses som et litterært eksperiment med ytringsfrihetens grenser. Og den kan selvfølgelig møtes med et skuldertrekk.

Det egenartede litterære prosjektet som så langt består av romanene «Ute av verden», «En tid for alt» og «Min kamp I- V» demonstrer ikke et kunstnerisk poeng om at alt er lov i litteraturen. Snarere minner en lesning av «Min kamp» som kunstverk oss om at all virkelighet i litteraturen er framstilt virkelighet, og følgelig en selektiv og høyst usikker sirkulasjon av virkelighet. Kanskje er det er på tide å la skandalene ligge og heller gjenvinne en sunn mistro til litteraturen.

Artikkelen er en kortversjon av Trond Haugens sak i tidsskriftet Prosa nr. 05/10