FLUKTEN FRA SPRÅKET: Jeg klarte i løpet av få år å bli tatt for Oslogutt av innfødte Oslofolk. De første gangene kjentes det som en seier. Da jeg i en alder av 31 flyttet til hovedstaden, hadde imidlertid skammen for lengst satt inn, skriver Knut Nærum. Illustrasjon: Flu Hartberg
FLUKTEN FRA SPRÅKET: Jeg klarte i løpet av få år å bli tatt for Oslogutt av innfødte Oslofolk. De første gangene kjentes det som en seier. Da jeg i en alder av 31 flyttet til hovedstaden, hadde imidlertid skammen for lengst satt inn, skriver Knut Nærum. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Hva jeg gjorde i periferien

Du kan ta gutten ut av Østfold, og du kan ta Østfold ut av gutten. Verre er det ikke.

Jeg bodde i Halden fra jeg var fire til fjorten. Typisk norsk småbyoppvekst, lik den andre barn gikk gjennom i andre byer på Østlandet: Rekkehus og fiskebil, fabrikkpiper og epleslang.

Og likevel. Hvis du spør meg om jeg er fra Halden, svarer jeg: «Nei, men jeg har vært det.» Dette svaret inneholder to påstander. Den ene er allment godtatt: Nordmenn kommer fra et sted. Hvis du er født i Vadsø og bor der til du er fem år gammel, for så å flytte til Vennesla, fortsetter du å være fra Vadsø så lenge du lever. Den andre påstanden er sjeldnere, og den er sånn: Du kan kvitte deg med opprinnelsen din. Du kan begynne på nytt, du kan bli en rein tavle. Selvfølgelig mener jeg at det er mulig; jeg har gjort det.

Da jeg var atten og gikk på folkehøyskole, ble jeg oppmerksom på hvordan jeg snakket. Det hører til ungdommen å lete etter egne feil: Kroppsdelene som har feil fasong eller feil antall, stemmen som strever med å finne sitt leie, hodet som tenker at det tenker gale tanker. Jeg led av palataliserte l-er: Jeg sa hojlde i stedet for holde. Og jeg trakk på vokaler som ikke trengte å trekkes. Miel etter miel, sa jeg. Kroenprins Harajld. Bajlalaikaoerkester. Jeg har aldri snakket tjukk østfolding, jeg har aldri sagt nøttærnte, men jeg hadde språklige kjennetegn nok til at jeg kunne plasseres som østfolding, og jeg ønsket å ikke bli plassert. Minst av alt der.

Det har ingenting med revyfigurer å gjøre. Tvert imot: En region bør ha lokale narrer som snakker dialekt. Da jeg begynte å knote, visste jeg dessuten knapt om østfoldrevyen. Men ingen sa hojlde på radio eller tv når de snakket alvorlig om alvorlige saker. Selv østfoldske folkevalgte, når de en sjelden gang dukket opp i nyhetene, gjorde sitt beste for ikke å bli tatt i palatalisering. Jeg skjønte at jeg var belemret med et språk som ikke dugde. Derfor begynte jeg å snakke som de på radio.

Det fins en idé i Oslo om at byen er omringet av bønder og rånere og harryer, at hovedstaden er en urban oase i en ørken av dumskap og dårlig smak og klein folkelighet. Så langt jeg har klart å bringe på det rene, er dette ikke bare et vitsepremiss. Det er også Oslofolks seriøse overbevisning. Det jeg gjorde, var altså å ta til meg sentrums fordommer mot periferien.

Jeg klarte i løpet av få år å bli tatt for Oslogutt av innfødte Oslofolk. De første gangene kjentes det som en seier. Da jeg i en alder av 31 flyttet til hovedstaden, hadde imidlertid skammen for lengst satt inn. Vi fornekter ikke vår bakgrunn, gjør vi vel? Skyldig. Derimot har jeg aldri angret. Det har vært praktisk å ikke høres ut som en østfolding, å ikke kunne plasseres, ikke bli assosiert med enfold og pelsterninger og jængling, å være innenfor normen, nøytral og dermed fri.

Å være østfolding er langt fra den verste båsen man kan bli satt i. Man slipper å måtte fortelle at man ikke har lyst til å gifte seg med et søskenbarn. Ingen er redd for østfoldinger. Likevel: Hvis du var sjef for en landsomfattende virksomhet og skulle ansette en kundebehandler og hadde valget mellom to ellers jevnbyrdige kandidater: Velger du han som snakker som Jon Almaas eller han som sier hojlde? Nettopp.

Det nøytrale språket har vært nyttig både privat og på jobb. Jeg lever av å fortelle vitser i et tv-program, og jeg vil at publikum skal høre vitsen, ikke han som forteller den. At de skal se på det jeg peker på, ikke på fingeren. Jeg har argumentert for at Nytt på nytt skal sendes med svart skjerm, men ledelsen i NRKs underholdningsavdeling mener visst at programmet da vil bli for likt radio.

Er du med i en gruppe utenfor normen, blir du alltid behandlet som en representant for gruppa. Og selv noe så banalt som kjønn har en norm. Å være mann er normalt, å være kvinne er et avvik. Dette kommer også til å gå over. Kvinnelige komikere vil kunne bli intervjuet uten å få spørsmål om hvordan det er å være kvinnelig komiker og om kroppen sin og slanking og selvbilde og sivilstatus. Neppe i min levetid, men det vil skje.

Fordi jeg la om språket etter at jeg fylte atten og dermed var ansvarlig for egne handlinger, kan jeg ikke påberope meg å være fra Halden. Det er en rett jeg har gitt vekk. Det tar seg ikke ut å prøve å ta den tilbake. Som om jeg hadde reist fra samboeren, for deretter, mange år senere, å stå på trammen foran et fjell av pappesker og erklære at jeg har tenkt å flytte inn igjen.

Jeg slår gjerne et slag for Østfold og for Halden; en flott by med staselig fortid - allerede før Allsang på grensen - og masser av framtid. Jeg skammer meg ikke over å ha sagt fotbajll. Nå skammer jeg meg bare over at jeg har skammet meg.

Norge er blitt et bedre land. Det er seksti år siden boligannonsene i Aftenposten spesifiserte «Ingen nordlendinger». Vi er kommet så langt at hvis du ikke lar søkere med pakistansk-klingende navn komme til jobbintervju, må du late som om det er av andre grunner enn at du er rasist. På TV snakker haldenseren Harald Rønneberg og andre sin egen dialekt uten at noen gjør noe vesen av det. Til tross for alt dette kommer jeg ikke til å begynne å si fotbajll igjen. Det ville vært like unaturlig som det var å slutte å si det. Man kan ikke gå tilbake til å være ekte, ikke mer enn man kan bli jomfru igjen.

Knut Nærum. Foto: Sondre Steen Holvik / Dagbladet Vis mer