Hva skal vi med barn?

SELVREALISERING: Det er babyboom i Norge. En kan spørre seg hvorfor.

Det er visst babyboom i Norge. Oslo hadde i 2004 det høyeste fødselstallet siden 1900. En kan spørre seg hvorfor. Når det å være forelder er en sur plikt, som det gjelder å fri seg mest mulig fra. Når det å være mor anses som mindre viktig enn å sitte i et styre i en mellomstor norsk bedrift. Når lykken er å finne en barnehage med lengst mulig åpningstid. Å få barn er det mest radikale et menneske kan finne på. Det gjør noe med deg. Med alt fra alkoholkonsumet til dine dypeste tanker. Men idealet i vår tid er å leve som om ingenting var hendt. Karrieren skal klatre videre, man skal ikke slutte på kurset i kick-boksing, man skal være på fest hele natten som før. Helst bør man være klar for en ekspedisjon til Antarktis to måneder etter man har fått barn. Og skrive bok om det etterpå. Eventuelt kan man bli ammende statsråd. Hvorfor ikke?

DET GÅR EN KLAGESANG gjennom denne travle byen, den synges av småbarnsforeldre. De søvnløse, de utslitte, de frustrerte, alltid skulle de vært et annet sted, alltid plages de av dårlig samvittighet. De ser for lite til barna, barna ser for lite til dem, derfor sutrer de, utakknemlige rakkere, sutrer selv om de har barnehageplass, og hjemmet fullt av dyre leker som hardt arbeidende foreldre har anskaffet. Mange kvinner føler presset om å gjøre karriere så sterkt at de ikke våger å prioritere det viktigste i deres liv: Barnet. Ikke engang i de to-tre første årene. De som ekspertene sier er avgjørende for barnet. Mange skulle gjerne vært hjemme litt lenger, men de synes de må bli marketing director og avdelingssjef i likestillingens navn. Så sitter de på jobben og føler et savn som ligner en sorg. Og når sønnen tar sine første skritt er mamma i et kveldsmøte på Future Innovation og hjelper til i Karita Bekkemellems statistikk.

EN KAN UNDRE SEG: Hvordan er det blitt en sosialistisk kampsak at foreldre skal være minst mulig sammen med barna sine? Hvorfor synes et parti som SV at det viktigste er å holde forbrukersamfunnet i gang? Burde ikke en rødgrønn regjering, som skal være på de svakes side, ta de virkelig svakestes parti? Dem som ingen spør. Barna.I et intervju med Dagens Næringsliv (22.10) snakker likestillingsminister Karita Bekkemellem om det hun hater mest i denne verden, men som det nå er blitt hennes skjebne å administrere: Kontantstøtten. Hun sier: «Det er helt vanvittig feil at du blir premiert for å ikke bruke en barnehageplass og dermed delta i verdiskapningen ved å jobbe, og premien kan du bruke på sydentur eller nytt kjøkken». Det viktige er å jobbe. Gjøre karriere. Man bør ikke gi mennesker økonomisk mulighet til å være mer sammen med barna sine, for de løper av sted og kjøper nytt kjøkken for pengene. For et trist menneskesyn. Og for en ensidig definisjon av verdiskaping. Er det overhodet ingen verdier i det å tilbringe tid med sine små barn?

JEG HAR IKKE vært i Syden, jeg har ikke kjøpt nytt kjøkken, men jeg har sagt til meg selv at jeg vil jobbe sånn omtrent 50 prosent i et par år. Kontantstøtten reparerer noe av det økonomiske tapet. Det er fint, men det er også temmelig overvurdert hvor mye man trenger. (Bare det man sparer ved å ha tid til å kjøpe seifilet på tilbud, i stedet for ferdigmat på Deli de Luca...)Det er mulig karrieren får seg en knekk, det er mulig jeg ikke bidrar nok til BNP, men jeg gjentar i hvert fall ikke feilen våre fedre gjorde. De angrer jo alle på at de aldri var hjemme. Nå er det altså mødrenes tur. Min sønn på 15 måneder går i barnepark. Fire timer utendørs om formiddagen. Så kan jeg jobbe litt, så kan han bryne seg litt på andre unger. Jeg synes fire timer virker lenge nok for en så liten pjokk. Jeg beklager å måtte fortelle det, kjære karrierekvinner, men det er ikke sjelden jeg har hørt toåringene deres stå ved gjerdet, peke ut i lufta og kjempe med gråten: «Mamma jobbe. Mamma jobbe». Så lærer de tidlig hva som teller her i livet. «Mamma kommer snart», pleier vi å svare. Snart, sier vi. Til mennesker uten tidsopplevelse. En løgn også, for mamma kommer ikke snart, men om åtte timer.

BARN I kontantstøttealderen, 1-3 år, har best av å være mye sammen med foreldrene sine. Det er alle eksperter enige om. Ikke bare med foreldrene, men mye. Likevel er flere og flere i barnehage hele dagen. Og flere skal det bli. Over hele landet, spesielt i Oslo, blir nå barneparker lagt ned for å gi plass til barnehager. Parker opptar kommunal tomteplass, de er et hinder på veien mot det hellige målet: Full barnehagedekning. Foreldre som har hatt barn både i parker og barnehager mener at parkbarn har bedre grovmotorikk, blir sjeldnere syke og er bedre til å aktivisere seg selv. Men, hvem bryr seg om sånt? Parker er et ineffektivt ledd i det moderne samfunnshjulet. Komme klokken ti, gå hjem klokken to, hva er det for slags tull? Barn skal gå i barnehager. Det gagner likestillingen. Og den økonomiske veksten. Men er det et fremskritt for menneskeheten? Er vi ikke snarere tilbake i industrialiseringens tidlige fase? Da familiene var så dårlig stilt at begge foreldrene måtte arbeide så hardt at ingen av dem kunne ta seg av barna. Nå er det ikke fattigdommen som tvinger oss, men rikdommen. Den må opprettholdes. Det kan bare skje ved at begge foreldrene jobber full tid.

MEN HVA BLIR RESULTATET av at vi tenker mer på oss selv enn barna? Hva skjer når tidsklemme-generasjonen, karrierediktaturets likestilte sønner og døtre, en dag blir voksne mennesker? Som det ikke lenger nytter å plassere i statlige institusjoner åtte timer hver dag? Ingen vet, dette er et nytt kapittel i velstandsutviklingens historie. Et eksperiment. Men vi kan vel se tendenser blant dagens barn. Økningen av psykiske problemer, av allergi, av fedme. Et begrep som «stress» er blitt naturlig å bruke om unger. Den nokså nye diagnosen ADHD brer om seg. Å realisere seg selv og samtidig ivareta småbarns behov er et moderne, uløselig dilemma i de fleste familier. Det ville hjulpet hvis også feminister kunne forstå dette. «Når kommer vi dit at en statsråd kan føde og være tilbake på jobb etter to måneder?» spurte programlederen i Ukeslutt 22/10. Han håpet kanskje å provosere, med noe helt utenkelig. «Spørsmålet er om vi noen gang kommer dit», svarte Ingunn Yssen alvorlig. Hun skulle ønske man sluttet å dyrke morsollen, sluttet å bruke begreper som ammetåke. «Det er veldig, veldig uheldig at vi ser på kvinnen som annerledes», sa Yssen i Ukeslutt. Kan vi ikke få polakker til å føde barna våre?