TIDSKLEMMA: Jan Grue forholder seg til tidas problem i sin nye novellesamling. Foto: Gyldendal
TIDSKLEMMA: Jan Grue forholder seg til tidas problem i sin nye novellesamling. Foto: GyldendalVis mer

Hva ville skjedd hvis vi kunne styre tiden?

Forklaringen på Jan Grues imponerende effektivitet.

ANMELDELSE: Kun et år etter sin kritikerroste debut, «Alt under kontroll», er Jan Grue aktuell med en ny novellesamling. Det er imponerende effektivt, og i «Ubestemt tid» kommer kanskje noe av forklaringen; Grue har en fascinerende god forståelse for tidsfenomenet.  

Tidsmestring «Tiden er vår tjener, ikke vår herre,» er valgspråket til geniet og statsgrunnleggeren Jacques Heimholz i novellen «Cirka», det er et utsagn som kan overføres til alle novellene i boka.

Menneskene her mestrer tiden på alle de måtene vi drømmer om, de hopper frem og tilbake i den, rekonstruerer den eller setter seg utenfor den, men de kan fortsatt ikke styre konsekvensene. Dette illustreres i en av bokens beste noveller, «Mulligan» hvor vi følger en ung mann fra den dagen han får mulighet til å spole seg bakover i tiden. Først gjør han enkle ting, som å spise den første biten av et pizzastykke uminnelig mange ganger, men etter hvert byr det på problemer å revidere alt en opplever.

Hans higen etter perfeksjon havarer på umuligheten av å skape et perfekt liv i en imperfekt verden. Sorgene og tragediene innhenter ham og gjør at han blir fanget i en evig flukt fra nåtiden.  

Å leve livet baklengs
I «Forklaringer» som egentlig ikke er en novelle, men en rekke spørsmål og svar leker Grue seg med de evige spørsmål. «Hvorfor føler jeg meg alltid litt satt ut?», blir for eksempel besvart med at:

«Du er blant de ti prosent av jordens befolkning som lever livet baklengs.» Deretter følger en svært underholdende sekvens hvor Grue kombinerer vidd og humoristisk sans:

«De første årene med demens er slitsomme, nesten uutholdelige, både for deg selv og for dine nærmeste. Men sakte blir du bedre, intellektet kvikner, kroppen våkner, livet begynner å få mening. Du tar til å jobbe, først i lederstillinger og som spesialrådgiver, men etter hvert i mer konkrete og jordnære oppgaver.»  

På skuldrene til kjemper Språket flyter for det meste svært godt, men noen skjønnhetsfeil er det, for eksempel blir den ikke spesielt oppfinnsomme frasen: «som sandkornene på stranden» brukt flere ganger både som bilde på mengde og tilfeldighet. Men det er uansett ideene og ikke språket som er drivkraften i «Ubestemt tid».

Grue er kunnskapsrik uten å være belærende og trekker samtidig store veksler på forfattere som Italo Calvino og Jorge Luis Borges. Noen ganger blir inspirasjonen litt i overkant, som i  «Cirka» hvor Grue nærmest har skrevet en ekstra historie til Calvinos «Usynlige byer».

Men han gir også betimelige nikk til sine inspirasjonskilder. Hovedpersonen i første novelle heter Borghese til etternavn og i siste novelle befinner Borges seg i drømmen «til en langt mindre kompetent forfatter». Det er en smart måte av Grue å vedkjenne seg sine lån på, og det gjør at han kommer ut av det med både æren og en svært lesverdig bok i behold.