ANNEN SIDE: Da Karl Ove Knausgård var hos Skavlan sist, så vi den andre siden av ham: Den beskjedne, høflige, nærmest litt troskyldige Knausgård, skriver Fredrik Wandrup.
Foto: Håkon Eikesdal
ANNEN SIDE: Da Karl Ove Knausgård var hos Skavlan sist, så vi den andre siden av ham: Den beskjedne, høflige, nærmest litt troskyldige Knausgård, skriver Fredrik Wandrup. Foto: Håkon EikesdalVis mer

Hvem er Karl Ove Knausgård?

En ulv i fåreklær - eller omvendt?

TORSDAG ER DET hele over. Da når Karl Ove Knausgårds «Min kamp 6», bokhandelen.

Til tross for at enkelte lesere fortsatt sliter med å komme igjennom bind tre eller fire, vil også denne 1120 sider lange boka bli både kjøpt og lest, selv om Knausgård i helga sier til VG: «Jeg har en følelse av at boken handler om ingenting».

Men samtidig har han spent forventningene. Boka rommer blant annet en 400 siders sekvens der han sammenlikner sitt eget prosjekt med selvbiografien til Adolf Hitler, mannen som skapte tittelen i 1925. Vi vet alle hvordan dét endte. Avslutningen på sitt verk har Knausgård holdt tett inntil brystet. I det svenske TV-programmet Babel forklarte han i forrige uke høflig, men bestemt at den kunne han ikke si noe om, bortsett fra at den er «veldig privat».

I LØPET AV DE TO ÅRA som er gått siden Karl Ove Knausgård startet sitt prosjekt, er grensene mellom privatpersonen Knausgård, forfatteren Knausgård og romanpersonen ved samme navn blitt gradvis hvisket ut. Spørsmålet de fleste forfattere hater, «Er boka bygd på ditt eget liv?», blir i tilfellet Knausgård meningsløst. Han har fra første stund gitt til kjenne at det er seg selv han skildrer.

Dette har ført til at han er blitt norsk diktnings største kjendis. Han er «en litterær rockstjerne», han er kåret til «Norges mest sexy mann», han er blitt kalt nazist og spekulant, geni og forræder. Han vekker oppsikt hva han enn gjør; når han lar håret vokse til han likner en black metal-vokalist, eller når han klipper det og likner mer på en eiendomsmekler. Når han uttaler seg, blir han sitert over en lav sko; han har til og med sørget for at en kultursak er blitt hovedoppslag i Verdens Gang.

LØRDAG UTTALTE forfatteren i et NRK-intervju at han skal slutte å skrive bøker, at han vil begå et «litterært selvmord». Til Babel snakket han om romanserien som et frigjøringsprosjekt. Han framstår som en Jakob i første mosebok, han som kjempet med en engel og nektet å slippe taket før den hadde velsignet ham. «Min kamp» er en lidelseshistorie, fylt med gråtetokter så voldsomme at han ikke kunne se tastaturet. Han har vært fylt med angst og beven, han har hatet sine egne skriverier. Han har sveket sine nærmeste, mens han har sittet ensom i mørket og forvandlet tanker og følelser til ord. En klassisk vandring gjennom helvete, drevet av et kall vi knapt har sett maken til i norsk diktning siden Wergelands dager. I hvert fall ikke siden Bjørneboe. Knausgård er blitt baktalt og hånt, og han er blitt frittet ut av Fredrik Skavlan om hva han skal gjøre med pengene han har tjent. Slikt spør man bare kunstnere og Lotto-vinnere om. I motsetning til statsråder, advokater, psykologer og popstjerner skal de egentlig ikke tjene penger.

DA HAN SVARTE SKAVLAN, så vi den andre siden av Karl Ove Knausgård, motsatsen til det demoniske, intense, mørke, nærmest truende ansiktet som lyste fra VGs helgemagasin lørdag. Han begynte stotrende å forklare at han allerede hadde brukt dem, på et hus. Dette er den uskyldige Knausgård, den beskjedne, høflige, nærmest litt troskyldige og nå snauklipte mannen vi møter på TV-skjermen. En ulv i fåreklær - eller omvendt?