FAKKELTOG: Tove Smaadahl, leder i Krisesentersekretariatet, holder tale i forbindelse med et fakkeltog mot voldtekt og vold mot kvinner i regi av 25. novemberinitiativet. Foto: Audun Braastad / NTB Scanpix
FAKKELTOG: Tove Smaadahl, leder i Krisesentersekretariatet, holder tale i forbindelse med et fakkeltog mot voldtekt og vold mot kvinner i regi av 25. novemberinitiativet. Foto: Audun Braastad / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Kvinnebevegelsen

Hvem har sviktet?

Kjære Marte Gerhardsen, «spark» oppover mot eliten og ikke bortover og nedover.

Meninger

12. desember skrev Marte Gerhardsen, leder av Tankesmien Agenda, en kronikk i VG med overskriften «Da de mange sviktet de få». Kronikken er rettet mot kvinnebevegelsen (uten å nevne hvem), som har sviktet minoritetskvinner. Historieløst og kritikkverdig, mener vi.

Først ønsker vi å presisere at i internasjonale handlingsplaner og konvensjoner, som er juridisk bindende for Norge, er det staten som har ansvar for å påse at alle får sine menneskerettigheter ivaretatt. Kvinnebevegelsen har blant annet tatt ansvar siden 1976, da det i Brussel ble arrangert et internasjonalt tribunal hvor kvinner vitnet om diskrimineringen, volden og overgrepene de ble utsatt for, fordi de var kvinner. De som deltok fra Norge kom hjem og startet den første krisesentergruppa samme året.

I over 40 år har derfor krisesenterbevegelsen, sammen med kvinnebevegelsen, tatt ansvar for å opprette krisesentre for voldsutsatte, tiltak og bokollektiv til tvangsgiftede, tiltak og beskyttelse til ofre for menneskehandel. Fremdeles kjemper vi hver dag for at overgrepsutsatte skal få beskyttelse, rettigheter og retten til å leve uten vold og diskriminering. Vi arbeider for likestilling. Vi aksjonerer og demonstrerer. Vi arbeider sammen mot patriarkalske strukturer som vi anser som bakenforliggende årsaker til kjønnsbasert vold. Vi arbeider med et flerkulturelt og et intersesjonelt perspektiv.

For Krisesentersekretariatet er det først og fremst de voldsutsattes behov og rettigheter som danner premissene for vårt politiske pådriverarbeid og for krisesentrenes innhold og tilbud. Det har også vært viktig for oss at minoritetskvinner får mulighet til å kjempe på egne premisser. Derfor har vi ved å inngå ulike samarbeid fremmet organisasjonenes egne krav. Sammen med MiRA Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner, og andre likestillingsaktører, har vi bl.a. kjempet kampen mot regjeringens forslag om å heve botidskravet for selvstendig opphold ved familiegjenforening.

Kvinnebevegelsen tar ansvar og er solidarisk når staten svikter. Arbeidet med likestilling og kvinners rettigheter, som retten til et liv uten vold, har og vil aldri falle ned fra åpen himmel. Det er staten som har ansvaret for å påse at vi kommer i mål. Da oppleves det graverende når de som i så mange år har stått på barrikadene for alle kvinner angripes og ansvarliggjøres.

Uten en aktiv kvinnebevegelse hadde vi aldri vært der vi er i dag. Stå på, kvinner! En dag skal vi vinne kampen mot vold, diskriminering og undertrykkelse. Vi heier på kvinnesaksforkjemperne og pionerene Fakhra Salimi, Shabana Rehman, Deeyah Khan, Kadra Yusuf, Amal Aden, Isra Zariat og mange flere som bidrar til å bryte ned tabuer og bevege vårt samfunn i riktig retning. Kvinner må stå sammen, da blir vi sterkere. Vi undrer oss derfor over følgende: Hvorfor er det slik at vi i debatten om likestilling mellom kjønnene ender opp med en debatt om hvem av kvinnene som har sviktet? Burde ikke debatten dreie seg om den motstand og den manglende politiske vilje som hindrer oss i å fjerne undertrykkingen?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook