UTEN KONSEKVENS? Grunnloven som ble laget på Eidsvoll skal nå revideres. «Det mest overraskende ved forslaget er de mange bestemmelser av deklarativ karakter. Grunnloven har flere slike fra før, og mange mener at dette sporet ikke bør følges. Når hørte vi sist noen påberope seg § 110 om «retten» til arbeid?» skriver kronikkforfatteren. Foto: Paul Kleiven / Scanpix
UTEN KONSEKVENS? Grunnloven som ble laget på Eidsvoll skal nå revideres. «Det mest overraskende ved forslaget er de mange bestemmelser av deklarativ karakter. Grunnloven har flere slike fra før, og mange mener at dette sporet ikke bør følges. Når hørte vi sist noen påberope seg § 110 om «retten» til arbeid?» skriver kronikkforfatteren. Foto: Paul Kleiven / ScanpixVis mer

Hvilke menneskerettigheter i grunnloven?

Vi bør definere rettigheter som særlig viktige i et moderne Norge og sikre dem bedre enn det som følger av internasjonalt minimumsvern.

Flere av de bestemmelsene om menneskerettigheter som kom inn i vår grunnlov i 1814, er fortsatt viktige. Tenk bare på ytringsfrihet, rettsstatlige kjernekrav som at straff må bygge på lov og at loven bare kan gjelde for framtida, og krav om erstatning ved ekspropriasjon.

Men selv om flere rettigheter kommet til, er dagens grunnlov på dette området neppe på høyde med Norges ambisjoner. Derfor bør vi se med velvilje på forslagene fra det utvalget som ble oppnevnt av Stortingets presidentskap før valget i 2009. Men velviljen bør ikke primært bygge på det underliggende ønsket om å feire grunnlovsjubileet i 2014. Dertil er avveiningen mellom menneskerettigheter og flertallsmakt i det norske demokratiet for viktig.

Vurderingen bør altså konsentrere seg om innholdet av utvalgets forslag. I første omgang må hovedspørsmålet være hvilke forslag som seinest i september 2012 bør formaliseres på en slik måte at Stortinget kan ta standpunkt til dem etter valget i 2013.

Allerede en teknisk bedømmelse avdekker så mange svakheter at forslagene ikke bør vedtas en bloc. Her skal vi konsentrere oss om deler av innholdet; også her er det nok å ta av.

Forslag om å grunnlovsfeste retten til liv i Norge har hittil blitt avvist. Mye taler for at det samme bør skje denne gang (§ 93). Dermed unngår man at grunnloven gir grunnlag for ny diskusjon om vanskelige spørsmål som abort, bioteknologi og eutanasi. Et mer begrenset forbud mot dødsstraff vil nok derimot vinne tilslutning - og være viktig nok.

Det vil etter mitt syn være positivt å presisere at «religionsfriheten» omfatter også frihet til å ha andre livssyn (§ 99). Men hvorfor skille mellom «livsanskuelse» og «livssyn»? Hvor klokt er det egentlig å skille disse reglene fra de reglene om statskirke med videre, som ifølge kirkeforliket av 2008 skal inn i grunnloven § 16?

Demonstrasjonsfriheten foreslås mer adekvat regulert enn i dag (§ 101). Men hvorfor har ikke utvalget hatt mot til å aktualisere dagens bestemmelser (i § 99) om bruk av militærmakt mot forsamlinger etter opplesning av «landslovens» bestemmelser om opprør?

Skal forslaget om «systematisk» innhenting av personopplysninger bare kan skje etter lov (§ 102), avskjære innsamling bygd på eksplisitt, informert samtykke?

Forslaget om å grunnlovsfeste «familien» som «en grunnleggende enhet i samfunnet» (§ 103), ber om bråk. Hva er en «familie»? Er det ikke individet som er samfunnets (og menneskerettighetenes) viktigste mål - i seg selv, men også (slik et dissenterende medlem av utvalget påpeker) innenfor «familien»? Hvilke rettsvirkninger skal det ha å være «en grunnleggende enhet» (bortsett fra det som allerede følger av forslagene om rett til å inngå og oppløse ekteskap og så videre)? Forslaget er i beste fall overflødig.

Ifølge forlaget skal utdanningssystemet «fremme respekt for demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene» (§ 109). Men det er viktig at dette ikke legger lokk på kritisk debatt (hva slags «demokrati», hvilke «menneskerettigheter» og så videre?). Og hvor blir det av formål som kunnskap, innsikt og refleksjon?

Rett til arbeid kan ikke sikres i en markedsøkonomi. Derfor er det positivt at utvalget foreslår å gi den som ikke kan sørge for sitt livsopphold, rett til støtte fra det offentlige (§ 110). Men lest i sammenheng med forslaget om å programfeste «tilfredsstillende levestandard» uten noen tilhørende rettighet (§ 111), innebærer det kanskje at retten til offentlig støtte omfatter bare arbeidsløse?

Utvalget vil åpne for inngrep i grunnlovssikrede rettigheter når den lovgivende makt finner det «nødvendig for å ivareta allmenne interesser» (§ 115). Politisk besværlige rettigheter vil bli tilsvarende svekket. Hvis domstolene i stedet skulle påta seg å avgjøre hva som er «nødvendig», vil de få en større politisk rolle enn mange vil sette pris på. Til dette kommer at en generell adgang til ved lov å begrense rettigheter hvis innhold allerede som utgangspunkt skal fastsettes ved lov (se for eksempel § 100, 102 og 103) virker underlig.

Det mest overraskende ved forslaget er likevel de mange bestemmelser av deklarativ karakter - de skal altså ikke skal gi nye rettigheter. Grunnloven har flere slike fra før, og mange mener at dette sporet ikke bør følges. Utvalget nevner da også selv at dagens bestemmelse om miljø ikke har hatt noen vesentlig effekt. Og når hørte vi sist noen påberope seg § 110 om «retten» til arbeid?

Likevel foreslår utvalget en rekke nye politiske programerklæringer («det påligger statens myndigheter …»). En opptelling viser omkring åtte nye (fordelt på litt færre paragrafer). Verdien av slike bestemmelser er tvilsom, både i seg selv og av hensyn til respekten for grunnloven som politisk redskap. Burde vi ikke heller redusere antall ord og i stedet formulere de viktigste elementene som rettigheter på høyde med det moderne Norges selvforståelse: Hvorfor kan ikke den norske grunnloven i 2014 gi for eksempel rett til «nødvendig helsehjelp» (§ 111)?

Dette peker mot et mer grunnleggende spørsmål: Det forblir uklart om forslaget egentlig vil noe mer enn å grunnlovsfeste rettigheter som alt følger av traktat. Kan vi ikke heller definere rettigheter som særlig viktige i et moderne Norge - og sikre dem bedre enn det som følger av internasjonalt minimumsvern? Offentlig debatt ville være til stor hjelp.

La oss stanse her. Mange svakheter kan kanskje forklares med utvalgets ressurser til å håndtere et omfattende og uklart mandat. Men nå er spørsmålet hvordan vi kan ivareta de positive elementene. Det viktigste er nå at det nyvalgte Stortinget etter 2013 får mulighet til å nyttiggjøre seg det beste.

Et bidrag i denne retning vil være ikke å låse paragrafnumrene til en «rettighetskatalog». Rettighetenes innhold er viktigere enn om de blir samlet i et eget kapittel i grunnloven. Dessuten vil utvalgsforslaget alltid - nå eller seinere - kunne tjene som utgangspunkt for videre utredning på punkter der det er utsikt til støtte fra et kvalifisert flertall i Stortinget.