LETT LEKTYRE: Hvis det fortsatt er flaut å lese erotikk i 2017, så har det ikke med sexskildringene å gjøre. 
Illustrasjonsfoto: NTB SCANPIX
LETT LEKTYRE: Hvis det fortsatt er flaut å lese erotikk i 2017, så har det ikke med sexskildringene å gjøre. Illustrasjonsfoto: NTB SCANPIXVis mer

Hvis norske forlagshus absolutt vil produsere porno, kan de i det minste behandle den seriøst

Litteraturen utenfor katedralen.

Kommentar

Erotikkbølgen dabber av, skrev Klassekampen for noen uker siden. Det er godt nytt for kritikerne, men kanskje aller mest for norske forlagsredaktører. For jeg mistenker at ingen har så lav respekt for erotisk litteratur som dem.

Kanskje det er fordi de ikke fant opp trenden selv. Fenomenet «Fifty Shades of Grey» startet som selvpublisert e-bok og ble en farsott på nett, før det ble plukket opp av seriøse forlag og satt stive permer på. Det påfunnet var så innbringende at norske forlag – tross sin opprinnelige og uttalte skepsis – har jaktet erotika som kåte løshunder de siste åra. Cappelen Damm sikret seg «Calendar Girl» for rekordhøye fire millioner kroner, og har pepret reklamemarkedet med pornoannonser i et år.

I vår er det Juritzen som prøver hardest, med tre-fire nye, norske titler. Figenschou forlag har visst også noe på gang. Denne våren tegner til å bli minst like yr som den forrige, selv om salget muligens har dabbet av litt.

Det er vanskelig å klage på erotikktrenden, uten å bli avfeid som prippen snobb og gledesdreper. Forlagene forsvarer seg med børs og katedral-prinsippet: Skal de holde liv i katedralen, må det være livlig på børsen. Erotiske bestselgere finansierer smale diktsamlinger. Og dessuten må folk få lov til å lese hva de vil. Selvsagt. Hvorfor skal det være flaut å lese sexskildringer i 2017?

Men det er jo ikke pornobiten som er provoserende med all den nye pornolitteraturen. Det er fraværet av litteratur. Paradoksalt nok: Jo mer innbringende pornoen blir, dess slappere blir tilsynelatende forsøkene på å lage gode fortellinger. Det er en høy mur mellom børs og katedral for øyeblikket.

Den nyeste romanen fra Juritzen, pseudonym-forfatter Emilie Edlands «Et sted på grensen», er ikke noe unntak. I håp om å vaske sjangeren enda litt renere, har forlaget klistret på merkelappen «litterær porno». Den norske historien er riktignok ikke så virkelighetsfjern som «Fifty Shades» og «Calendar Girl», men den er like tynn og klisjétynget, hul og substansløs som de andre. Det eneste som ser ut til å være lagt skikkelig arbeid i, er sexskildringene. For disse bøkene har ett eneste mål (foruten å sikre bunnlinja til forlagene sine), og det er å gjøre deg kåt.

NORSK «FIFTY SHADES»?: - Den norske historien er riktignok ikke så virkelighetsfjern som «Fifty Shades» og «Calendar Girl», men den er like tynn og klisjétynget, hul og substansløs som de andre, skriver Dagbladets kommentator Marie Kleve. Bildet er hentet fra den siste filmen i «Fifty Shades»-filmserien, «Fifty Shades Darker».  Vis mer

Vi anmelder ikke pornofilmer i norske dagsaviser, og distributørene kjøper ikke helsides annonser hos oss. Skuespillerne blir sjelden intervjuet, og filmene går ikke på kino. Men så fort historiene festes til papiret, og formidles i tekst og uten bilder, er det annerledes. Da er det verdig pallesalg i bokhandlene, digre lanseringskampanjer og superlativer fra garvede, skjønt litt fnisende forlagsmennesker: «Boka alle snakker om!», «Årets mest sjokkerende thriller!» Og avisreportasjer, vi har jo også en rolle i dette. Sex selger her også.

Litteratur og erotikk er ikke noe motsetningspar, det er litteraturhistorien full av eksempler på. Men dagens forlagsfolk ser ut til å mene noe annet.

For etter å ha lest og anmeldt mange av de nye erotikkbøkene, er det vanskelig å komme til noen annen konklusjon enn at både redaktører, manuskonsulenter, språkvaskere og korrekturlesere vier mye mer tid til «litterære romaner» enn «litterære pornoromaner».

I markedsavdelingene er det motsatt. De gjør sitt beste for å overbevise oss om at erotikken er verdt vår oppmerksomhet. Men de burde kanskje overbevise sine egne redaktører først.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook