- Hvor enkelt kan et dikt være?

Spør Kirsti, månedens poet på Diktkammeret.

(Dagbladet.no): Kvinnen bak «En dag med tynn luft», den tidligere journalisten og forlagsredaktøren Kirsti Mathilde Thorheim (52), er månedens poet i Diktkammeret.

Den gode nyheten om at hun hadde gått helt til topps, målbandt rett og slett Thorheim.

- Hvor enkelt kan et dikt være, og likevel ha fylde? Hvor banalt kan livet fortone seg, og likevel være verd refleksjon? Jeg må innrømme at jeg gjør meg slike tanker etter beskjeden om å ha skrevet månedens dikt. Juryen må svare. Jeg kan det ikke. Jeg er svarløs. Der er langt mer avanserte dikt blant finalistene enn mitt. Så hva er det? spør Thorheim.

Svaret kommer nederst i saken, i form av avtroppende diktlærer Pedro Carmona-Alvarez\' begrunnelse.

Irrasjonelt

I mellomtida har månedens poet fått summet seg. For informasjon om henne selv, viser Kirsti til saken som ble skrevet etter hun ble månedens poet i august i fjor.

Denne gangen vil hun heller snakke om diktet og de andre diktene denne måneden.

- Det jeg kan prøve å si noe om er hvordan dette kom til. Har egentlig ikke hatt stor sans for det å forklare egne dikt. Det er så mye irrasjonelt i spill ved diktskriving. Ja, ved skriving generelt, dersom man gir seg hen til skriften. Men da kan det skje noe overraskende, forklarer Thorheim, og fortsetter:

- Jeg har et utgangspunkt, et vagt bilde, en smal ide. Og så utvider det seg. Hodet utvider seg. Himmelen kan bli fylt av fugler, og vinger som flyter. Store fugler som må lande et sted. Hvordan skal fugler kunne gjøre seg høytflygende erkjennelser fra sitt fugleperspektiv, når de vet de må lande? Det krever stor energi, brennende energi å lande. Der oppe, i den tynne luften, var det kan hende lett å fly, men der var det isende kaldt. Og langt ned. Hvordan rekke å bremse ned? Hvordan er det mulig å lande i et liv?

Skrev diktet rett ned

Den dagen Kirsti Mathilde Thorheim skrev månedens dikt, hadde hun fløyet med Widerøe fra Nordvestlandet til Oslo. Flyturen inspirerte.

- Man flyr lavt, men det er høyt nok. Ute er verden kald, og landet så vakkert, så nært. Skogsvann og skogsveier, tretopper og ledninger tegner kart over fugler, dyr og menneskers behov for bevegelse og overlevelse. Usynlige mennesker, landet er jo bare skog og fjell sett ovenfra. Men et sted finnes de, -- med sitt, med det de bærer på. Men ovenfra er det bare vakkert, og vemodig. Og vi må lande. Ja, for vi lander vel etter kraftig nedbremsing?

Få timer etterpå, vel hjemme på kjøkkenkontoret i hovedstaden, gjorde Thorheim seg tanker om det å fly - og det å lande.

- Da jeg satt og så ut over byen gjennom verandadøra, så jeg for mitt indre øye en fugl komme flygende. En stor fugl som ville lande på rekkverket hos meg. Og jeg tenkte: Men hvordan skal den klare det? Hvordan skal den treffe i tide? Og da så jeg vingene for meg, hvordan de foldet seg, og i samme øyeblikk skjønte jeg at det var noe annet jeg også brakte inn i dette skjøre bildet. Så skrev jeg diktet rett ned. Og mer har jeg ikke å si om det. Så rart kan det være, reflekterer Thorheim.

«Nedadgående bevegelser»

Thorheim ser et mønster blant månedens finalister.

-Det jeg kan se av finalediktene denne måneden er at det i alle står noe på spill. Der er nedtelling, fall og vakling, graving og skraping, kulde, fortøyninger som løsner, nedbremsing. Bevegelsene synes å være mer nedadgående enn stigende i disse diktene. I månedens dikt for august brukte jeg et oppadstigende hovedmotiv, med høydehopperen. Men slikt er ikke bevisst hos meg når jeg skriver. Ikke engang bevegelsen i diktet er helt bevisst. Selv om jeg intellektuelt sett vet at gode dikt gjerne har en tydelig bevegelse i seg, så er de aller fleste av diktene mine nokså stillestående. De beveger ikke. Så dette var overraskende og forunderlig igjen, kommenterer poeten.

Hun skriver langt fra bare poesi, men tror likevel diktene påvirker de andre prosjektene hennes, og vice versa:

- For å vende tilbake til diktet i den tynne lufta: I et bokmanus jeg sitter og sluttfører, en allmenn filosofibok om tid og det betydningsfulle, fant jeg i går tilfeldigvis en setning jeg hadde skrevet nederst i et kapittel: «Også fugler må holde seg på vingene idet de er underveis.» Hva som kom først? Diktet eller denne? Jeg aner ikke. Husker ikke. Men i prosaen min kan jeg finne poesi. Og i poesien masse spor etter prosaisk liv, avslutter Kirsti Mathilde Thorheim.

Lag-på-lag

Nå får forhåpentligvis månedens poet for februar svar på noen av spørsmålene hun stilte seg innledningsvis, for her kommer juryens begrunnelse, ført i pennen for siste gang av avtroppende diktlærervikar Pedro Carmona-Alvarez.

Gode dikt skal handle om det de handler om, og så skal de handle om helt andre ting også, ha et ekstra lag eller nivå på meningsplanet. Dette lille diktet fungerer eksemplarisk. Her er det bilder som fungerer dobbelt: de skjøre beskrivelsene av fuglene handler om fugler og samtidig ikke bare om fugler. Det er ikke sant at fugler vinner innsikt når de er underveis, skriver poeten, og for leseren er det lett å se for seg at disse fuglene også har noen menneskelige trekk, at den tynne luften og de lange avstandene også sier oss noe om hvem vi er som individer. Og det finnes en forsiktighet, en subtilitet i dette diktet, som gjør at det ikke blir overtydelig eller insisterende. Dette diktet handler om fugler og kun om fugler, helt til du har lest det nok ganger til at det begynner å handle om andre ting.

MÅNEDENS POET: Kirsti Mathilde Thorheim synes et kornete mobilbilde står seg best til diktet «En dag med tynn luft.»