HVA ER FRISK NOK?: «Er det ikke heller bare livet selv som er sånn — vanskelig og litt kronglete? Jeg tror ikke på at jeg skal bli helt «frisk» og etter det begynne å jobbe», skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Sara Johansen / NTB-Scanpix
HVA ER FRISK NOK?: «Er det ikke heller bare livet selv som er sånn — vanskelig og litt kronglete? Jeg tror ikke på at jeg skal bli helt «frisk» og etter det begynne å jobbe», skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Sara Johansen / NTB-ScanpixVis mer

Hvor frisk må man være for å få jobb?

«Stilling ledig» er oftest hundreprosentstillinger hvor det søkes etter «personer som kan yte maksimalt», «har pågangsmot» og er «selvstendige».

Debattinnlegg

Avskrekkende. Jeg føler meg diskriminert. At arbeidslivet er «one size fits all» for de sterke. Ideelt sett ser jeg etter en utlysning etter en person som gjerne vil delta, som kan yte greit nok, som kan ta imot støtte, som er sårbar og som trenger andre. Kort sagt; en utlysning etter et helt menneske. Det er hele mennesker de tenker på i Stortinget. I Stortingsmelding 46: 2013 står det «En er … avhengig av et arbeidsliv som er villig til å ansette personer med usikker eller nedsatt arbeidsevne». Det er helt sant. Og ikke nok med det. For å gjøre dette helt klart skriver også regjeringen: «Personer med psykiske helseproblemer skal kunne gjennomføre utdanning og delta i arbeidslivet med sin kompetanse og arbeidskraft» (Regjeringens oppfølgingsplan for arbeid og psykisk helse (2013-2016).

Psykiske lidelser er dessverre fortsatt et tabu. Vi vet mye, men vi snakker for lite om det. Og det til tross for at psykiske lidelser er svært utbredt, særlig blant unge. Dere har kanskje hørt spørsmålet: «hvor syk må man være for å få hjelp»? Jeg vil spørre: «hvor frisk må man være for å få jobb»? Er det så utfordrende, vanskelig og farlig å ansette oss? Jeg tror nøkkelen ligger i å gi oss tid til samtale, gjøre ting langsomt, gjøre ting om igjen, gjøre ting på nye måter, satse langsiktig. Å være i arbeid, uansett stillingsprosent, kan bidra til bedre psykisk helse (Oppfølgingsplan for arbeid og psykisk helse (2013-2016)).

Denne våren fullførte jeg en bachelorgrad. Jeg gjorde det ikke alene. Takket være NAV har jeg kunnet studere i halv progresjon samtidig som jeg har vært og fortsatt er i en prosess for å bli frisk. Stor takk til min saksbehandler på NAV, til min veileder på «Studier med støtte» og til psykologen min. Nå er jeg frisk nok til å jakte på jobb, innmeldt i tiltaket «Arbeid med bistand». Men, «frisk og frisk fru Blom» sier nå jeg. Hva er egentlig frisk? En av fire opplever en «psykisk lidelse» fra tid til annen - er det da riktig å kalle det sykdom? Er det ikke heller bare livet selv som er sånn - vanskelig og litt kronglete? Jeg tror ikke på at jeg skal bli helt «frisk» og etter det begynne å jobbe.

La meg heller si at jeg begynner å kunne godta meg selv. Jeg har blitt sterkere og eldre. Jeg står på terskelen til arbeidslivet, og jeg er så «frisk» at jeg gleder meg til å komme i jobb. Jeg sendte jobbsøknader en rekke steder. Jeg fikk mange positive svar. Men samtlige understreket at de bare var interessert dersom de slapp å lønne meg. Jeg var bare interessant så lenge NAV ville dekke lønnen min. Det var vondt og pinlig å få slike brev fra norske arbeidsgivere. Jeg hadde skrevet i søknaden at jeg var under NAV-tiltaket «arbeid med bistand» og søkte en 50 prosent stilling/praksisplass, men uten flere detaljer om årsak og helsetilstand. Jeg håpet at de istedenfor å forsikre seg om at jeg var gratis, skulle spurt etter ressursene mine, som jeg jo også har.

Så vidt jeg skjønner er konkurransen hard der ute, slik at arbeidsgiverne faktisk trenger de beste arbeidstakerne, de som kan yte best. Men hvem er det? Kanskje over-ytere ikke er det beste i alle posisjoner? Vi med psykiske lidelser er ofte - ut fra ren og skjær nødvendighet - kreative sjeler. Arbeidsgivere skal ikke se bort fra at vi kan sprite opp en kjedelig arbeidsdag! Vi som er litt mer sårbare har greie på saker og ting. Vi er der for de andre sårbare kollegaene, og for kollegaene som er kjekke, helt til plutselig en dag … Da sitter vi der, i kantinen, og - i all beskjedenhet - vet litt om livet. For når det røyner på så vet vi jo alle; Det er ikke jobben som er vanskeligst. Det er livet. Og livet skjer på jobben også.

Jeg tror det viktigste er at arbeidsgiver tør å spørre. Ikke nødvendigvis om sykdom, men om hva jeg trenger. Spørre meg hva jeg liker å gjøre. «Er det noe du trenger for å trives eller for å klare å utføre oppgavene»? Vis at dere stiller dere til disposisjon om vi trenger hjelp eller veiledning. For meg handler det i en arbeidssituasjon om å få ekstra opplæring, forståelse for at jeg trenger litt mer tid til enkelte oppgaver, en 50 prosents stilling, og sist, men ikke minst, å bli sosialt inkludert. Åpenhet er viktig og kan hjelpe. Jeg tror på dialog. Ikke nødvendigvis om psykiske lidelser som den enkelte strever med, men samtale om de enkle tiltak i hverdagen som kan lette arbeidssituasjonen. Ofte handler det bare om uvitenhet og kanskje litt frykt.

For å si det enkelt: Ta imot arbeidstakeren med redusert arbeidskraft som en hvilken som helst medarbeider. Vi vil bli invitert på møter, til felleslunsjen, og ja da, vi liker også samtalene og sladderen i korridorene. Det er bedre å spørre et spørsmål for mye enn et for lite. Stol på at arbeidstakeren sier ifra om det er noe han eller hun ikke vil svare på. Vi er svært vanlige mennesker og hvis vi får en sjanse så kan vi bidra konstruktivt på arbeidsplassen. Nesten alle kan jobbe noe. Alle har noe de liker å gjøre, noe de mestrer eller noe de ønsker å lære. Jeg har ofte opplevd at arbeidsgiver legger for stor vekt på hva jeg ikke kan, og overser kompetansen min.

Jeg tror alle arbeidsplasser vil bli stimulert med et større mangfold blant arbeidstakerne. Vi kan ikke bli et «vinn eller forsvinn-samfunn». Og om nå de «friske» og ressurssterke kollegaene mine en vakker dag må bruke litt tid på å støtte meg, forklare meg noe med teskje fordi jeg trenger det, så er det vel ikke så galt det heller - at noen må bruke litt tid på å være et medmenneske. Kanskje det bygger opp hele miljøet?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook