UFORSTÅELIG KOBLING: mellom facebookforbindelser og mulig kameraderi, mener Kristin Danielsen. Foto: Ilja Hendel
UFORSTÅELIG KOBLING: mellom facebookforbindelser og mulig kameraderi, mener Kristin Danielsen. Foto: Ilja HendelVis mer

Kultur:

Hvordan det er mulig å sette likhetstegn mellom Facebook-forbindelser og et så sterkt ord som korrupsjon?

Dagbladet sikter på Kulturrådet, men treffer kunstnerne.

Meninger

I litt over en uke har Dagbladet trykket artikler med påstander om både kameraderi og korrupsjon i Kulturrådet. 24. juni lanserte Magasinet artikkelserien #Kulturkameratene hvor de mener å ha funnet sammenfall mellom tildeling av midler og utvalgsmedlemmers facebookvennskap.

Metoden beskrives i artikkelen men vi gis ikke fullt innsyn. Det skulle jeg gjerne hatt for å få testet ut spørsmål som raskt melder seg. Dersom vi følger logikken med at komitemedlemmene har store kontaktnett som påvirker tildelingene positivt, hvilket sammenfall er funnet når det gjelder avslag?

Påstander om kameraderi er ofte forbundet med personlige en-til-en relasjoner. Hvordan har metoden korrigert for at mange søkere er organisasjoner, forlag, plateselskap eller fylkeskommuner? Hvordan finner man direkte sammenheng mellom et enkelt fagutvalgsmedlems facebookbekjentskap og en hel organisasjon?

Etter en drøy ukes artikler sitter jeg igjen med en god del spørsmål til gyldigheten i faktagrunnlaget. Men det største spørsmålet er selvsagt hvordan det er mulig å sette likhetstegn mellom facebookforbindelser og et så sterkt ord som korrupsjon.

Det er nærmest umulig å forsvare seg mot slike påstander. Vi har redegjort for korrekte rutiner og hvordan Kulturrådets habilitetsreglement praktiseres svært strengt. Vi følger selvsagt både forvaltningsloven og offentlighetsloven. Men en uke med saftige overskrifter skaper et etterlatt inntrykk vi vanskelig kan endre. Kritikk er viktig å lytte til, vi ønsker selvsagt alltid å bli bedre. Problemet med denne saken er at kritikken bommer på mål.

I Morgenbladet fredag 30. juni skriver Sten Inge Jørgensen at beskyldningen om at Kulturrådet er korrupt kan få alvorlige konsekvenser. Det har han helt rett i. Men konsekvensen griper langt dypere enn at Kulturrådet får en stripe i omdømmelakken. Den setter spørsmåltegn ved grunnprinsippet om fagfellevurdering basert på kunstnerisk skjønn. Dette er alvorlig.

I 1965 løftet Helge Sivertsen, Einar Gerhardsen og Andreas Cappelen deler av kulturpolitikken ut av Stortinget ved å opprette Norsk kulturråd. Målet var å styrke norsk litteratur med et fond som skulle forvaltes, ikke av politikere som frem til da hadde vært praksis, men av kunstfaglige eksperter. Dette var radikalt! Før dette var alle beslutninger om kunstnerlønn og kulturstøtte lagt til de folkevalgte direkte. Et modig stortingsvedtak tillot at en liten del av statsbudsjettet nå skulle forvaltes utenfor politikken. Hele historien kan du lese i Alfred Fidjestøls bok Eit eige rom.

Etterkrigstidens Europa så opprettelsen av stadig flere kulturråd. Disse trekkes ofte frem som garantister for at det skapes, formidles og bevares fri kunst som igjen kjennetegner et sunt demokrati. Kunst som skapes med offentlige midler basert på en armlengdes avstand fra politikken er i tråd med de verdiene vi liker å trekke frem i det norske samfunnet, nemlig retten til frie ytringer og tillit til både statlige institusjoner og hverandre.

Da Kulturrådet ble opprettet i 1965 forvaltet de et Norsk kulturfond på 6 millioner kroner, i dag forvalter vi nærmere 1,3 milliarder. Det høres ut som en voldsom økning, men tall kan leses på mange vis. I 1965 utgjorde Kulturrådets fondsmidler 25% av det totale kulturbudsjettet. I dag har oppgavene blitt flere, men totalt utgjør midlene vi forvalter nå bare 10% av det statlige kulturbudsjettet. Det vil si at 90% ligger utenfor Kulturrådets mandat og er gjenstand for direkte politisk styring. Dette går tapt i debatten om at enormt mye kulturpolitisk makt ligger i Kulturrådet. Det aller meste ligger utenfor.

Vi er selvsagt glade for de fondene vi har og at disse er nettopp egne rom. Når midlene er tildelt fra regjering og Stortinget utgjør våre fagutvalg et fristed fra politiske føringer. Ved at fagutvalg og komiteer settes sammen av kunstnere og kulturarbeidere fra hele landet sikrer man både at de kunstfaglige vurderingene ivaretas samt reell medbestemmelse over tildelingene fra kunstfeltet selv.

Bildet Dagbladet skaper av kompiser som gir penger til hverandre fortjener en nyansering. Kulturrådet mottar omlag 20 000 søknader som skal leses av 300 enkeltpersoner. Det er en stor arbeidsmengde per person og vi opererer med beskjedne honorarer. Min erfaring er at utvalgsmedlemmene ser på vervet som sin plikt, noen betegner det som sin skjerv for å sikre at nettopp fagfellevurderingen kan bestå. Fordi den kunstfaglige vurderingen som gjøres av kunstnerne selv er viktig. Medbestemmelsen er med på å sikre kunstnerisk ytringsfrihet. I Fritt Ords publikasjon Når kunstnere vurderer ytringsfriheten anno 2014 fremheves spesielt kunstnerorganisasjonenes innflytelse på stipendfordelinger og at staten har lav grad av sensur som avgjørende for kunstnerisk ytringsfrihet. I tillegg viser rapporten at kunstnere selv mener at deres ytringsfrihet er betinget av at staten ikke stiller strengere krav enn i dag for å tildele offentlig støtte.

Det Dagbladets artikkelserie mistenkeliggjør er praksisen i fagutvalgene ispedd en god dose skepsis til fagfellevurdering. Få, men likevel noen, har hevet seg på artikkelserien og på document.no kan vi lese at Paul Grødtvedt mener fagfellejuryering er som å sette bukken til havresekken. Hva skjer om flere hiver seg på?

Først kan det føre til ytterligere byråkratisering av Kulturrådet. Noen ønsker at det skal skrives faglige begrunnelser av flere tusen avslag. Vi kan selvsagt ansette flere personer til dette formål men vil det løse de utfordringene som er løftet eller blir det slik Jørgensen beskriver et ritual som strengt tatt er meningsløst? Og byråkrati koster. Vil ikke kunstnere da sitte og se på at fondene til kunstneriske formål tappes for å finansiere byråkratiske prosesser?

En annen konsekvens er å endre praksis. Grøtvedt foreslår å la ulike yrkesgrupper, publikum eller politisk oppnevnte personer slippe til for å korrigere kunstfeltets påståtte hang til å drive kompisfordeling. En slik retorikk har sin rot i populismen som dyrker skillet mellom eliten og folk flest. Ser vi til USA er vår søsterorganisasjon the National Endowment for the Arts foreslått nedlagt av Trump-administrasjonen med rot i denne typen argumentasjon.

Det var Arbeiderpartiet som i sin tid stod bak opprettelsen av Kulturrådet og innførte prinsippet om armlengdes avstand i Norge. Også Høyre har ønsket en tydelig distanse mellom kunsten og politikken. Nåværende regjering har gått i bresjen for sterkere maktspredning som skal hindre bl. a instrumentalisering av kunsten.

Stortinget viste mot i 1965 da de frasa seg litt ansvar i tillit til det norske kunstfeltet. La oss håpe den samme tilliten videreføres 53 år senere. De som vil nyte godt av denne tilliten er ikke vi som til daglig jobber i Kulturrådet men landets skapende og utøvende kunstnere. Uten dem hadde vi hatt et fattigere Norge.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook