DEN GODMODIGE ETTERFORSKER:  Journalist og litteraturanmelder Kurt Hanssen debuterer som krimforfatter med en original og sympatisk etterforsker i hovedrollen. Foto: Lars Eivind Bones/Gyldendal
DEN GODMODIGE ETTERFORSKER: Journalist og litteraturanmelder Kurt Hanssen debuterer som krimforfatter med en original og sympatisk etterforsker i hovedrollen. Foto: Lars Eivind Bones/GyldendalVis mer

Hvordan går det når anmelderen skriver bok?

Interessant debut som kunne trengt en finpuss.

Les intervju med Kurt Hanssen her.

ANMELDELSE: Krimforfattere må ta valg, kanskje flere enn i noen annen litterær sjanger. De må utvikle en historie som de deretter tildekker for leseren. De må velge en forbrytelse, en forbryter, et motiv. De må bestemme omgivelsene historien skal utspille seg i og de må velge en hovedperson.

Kurt Hanssen debuterer som krimforfatter etter mange år som journalist og litteraturanmelder. Hvordan har han så valgt å gjøre det?

Den godmodige etterforsker

Brede Monsen er overbetjent ved Sandvika politikammer i Bærum. Han er i slutten av 40-åra, ufrivillig nyskilt og i besittelse av en kropp som stadig blir tyngre.

Sammen med kollega Rikke Lindstad blir han satt til å etterforske drapet på organisten i Bryn kirke. Han blir funnet ihjelslått over kirkeorgelet, og på gulvet ligger rester etter noen gamle noteark som drapsmannen har forsøkt å trekke ut av hendene hans.

Uvanlig kost i fredelige Bærum, og uvanlig kost for den godmodige etterforskeren.

Monsen er nemlig noe så uvanlig som en politietterforsker med generelt lav selvtillit som er svært glad i jobben sin. Det er forfriskende, men det er også begrensende. I historiens første del er det lite fremdrift, rett og slett fordi Monsen ikke tar grep. Det går blant annet over 100 sider før han bestemmer seg for å undersøke offerets bopel.

Godt plott, tamt språk

Hanssen lar historien kretse rundt et musikkstykke organisten var i besittelse av da han ble drept. Han har evnen til å holde i mange handlingstråder samtidig, og til å fullføre det byggverket han har påbegynt.

Språket er imidlertid temmelig utflytende. Tonen er muntlig og slentrende og stort sett den samme hele veien. Det resulterer blant annet i at det sjelden blir spennende, selv ikke i de scenene der ting virkelig tilspisser seg.

Med en ekstra gjennomgang ville presisjonen i teksten blitt mye høyere, og det er noe både forlag og forfatter må tenke på til neste bok.

For Kurt Hanssen burde fortsette å skrive krim. Han har sjangeren inne. Og han har kapasitet til å legge ut i høyere tempo fra start neste gang.