Hvorfor all denne støyen rundt Fedon?

SIDEN I FJOR

høst har det rast en heftig debatt i ulike media omkring hva som skal regnes som «godt norsk kosthold». Debatten har vært utløst av anbefalinger om kostholdsendringer fra Fedon Lindberg. Til tross for mange utspill fra ulike faglige hold sitter nok mange fortsatt igjen og lurer på hva som er et «godt norsk kosthold». Vi skal ikke forsøke å svare på det spørsmålet. Derimot vil vi ta for oss spørsmålet om hvorfor den tradisjonelle kostholdsekspertisen har reagert så sterkt på rådene fra Lindberg. Hvem har deltatt i debatten, hvordan er debatten ført, hva dreier uenigheten seg om, og hvorfor er - i alle fall tilsynelatende - uenigheten så stor?

DET ER TO TYPER

aktører som har båret fram kritikken av Lindberg: Ernæringsekspertisen knyttet til Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet og Universitetet i Oslo, og en litt brokete gruppe av mer eller mindre profilerte kjendiser. Til den første gruppen hører bl.a. professorene i ernæring, Kaare Norum og Wenche Frölich. I den andre gruppen har særlig bakeren Eddie Eidsvåg gjort seg bemerket, med sin oppfordring til bakerboikott av «Fedon-brødet». Av ernæringsekspertene burde vi derimot forvente en mer faglig kritikk. Men så synes ikke å være tilfelle. Det er latterliggjøring: Kaare Norum gikk i september i fjor ut og kalte Fedon Lindberg og hans tilhengere for «amatører» (Dagsavisen 18. september 2002); mistenkeliggjøring: «Lindberg holder tilbake informasjon som ikke underbygger hans oppfatning av hva som er sunt» (Wenche Frølich i Dagbladet 30. januar 2003); og rolleblanding: President i den norske lægeforening, Hans Kristian Bakke, mener det er problematisk at Fedon Lindberg er lege samtidig som han tjener millioner på Fedon-brødet, Fedon-kaka og Fedon-bøkene (Dagbladet 23. februar 2003). Det som har vært framme i media av faglige argumenter har samlet sett en sterk karakter av forsøk på faglig marginalisering. I tillegg trekkes det også inn argumenter som ikke har noe med sunnheten å gjøre, men mer med spørsmålet om tradisjon og kultur. Et eksempel er når Norum argumenterer med at poteter og brød representerer norsk tradisjon og kultur og at det har vært pålitelig sikringskost i vanskelige perioder de siste århundrene. Felles for kritikken i media av Lindberg er sterke påstander som det tydeligvis ligger et sterkt engasjement bak. Dessverre er kritikken lite faglig og bærer mer preg av å forsvare egne maktposisjoner som forvalter av den 'rette kunnskap'.

Hva består så uenigheten faktisk i? Det synes å være enighet omkring det følgende: Kombinasjonen av mindre sukker og mer mosjon vil bidra til å bøte på fedmeepidemien, og mer frukt og grønnsaker er bra for den allmenne helse.

UENIGHETEN

dreier seg særlig om to ting: For det første, analyse av årsakene til det økende fedmeproblemet. Mens ernæringsekspertisen peker på at det først og fremst skyldes nedsatt fysisk aktivitet og at man spiser for mye mat, hevder Lindberg at økende fedme først og fremst skyldes det han kaller en «amerikanisering» av kostholdet: dvs. mer karbohydrater fra sukker i brus og godteri, bearbeidede fine kornvarer som loff, baguetter og Corn flakes, pommes frites, potetgull og annen «hurtigmat». Effektene av dette blir spesielt ille hvis man i tillegg spiser mye pasta, ris, brød og poteter, og heller ikke levner plass til grønnsaker og frukt. For det andre er den etablerte ernæringsekspertisen og Lindberg grunnleggende uenige i hva som må til for å redusere fedmeepidemien. Ernæringsekspertisen hevder at den beste metoden for å oppnå varig vekttap er å spise mindre og bevege seg mer. Hovedsakelig er det energitett mat som fett og sukker som må reduseres for å få til denne kalorireduksjonen. Lindberg på sin side hevder at kalorimengden har mindre betydning enn fordelingen mellom karbohydrater, protein og fett. Han mener at løsningen på fedmeproblemet er å ta utgangspunkt i hvordan kroppen fungerer og tilpasse typen mat deretter. Hans syn er at fedme er et symptom på at man spiser feil mat og at et kalorifokus i fedmebehandlingen er å unnlate å ta tak i hvorfor de overvektige spiser mer enn de trenger. Lindberg ønsker isteden større fokus på hvordan karbohydrater omsettes i kroppen, og sammenhengen mellom blodsukkernivå, insulinproduksjon og fettlagring.

SETT UTENFRA

virker den faglige uenigheten som et spennende utgangspunkt for fruktbare faglige diskusjoner og muligheter for faglige fremskritt innen kostholdslære. Men så langt har uenigheten heller vært en blokkering av den faglige debatten. Hva kan det skyldes? Vi tror forklaringen ligger i kombinasjonen av to forhold: Vi (kan) være vitne til det vitenskapsteoretikere benevner som et paradigmeskifte. Det innebærer at maktposisjoner innenfor den rådende kunnskapsstrukturen utfordres av nye aktører, og at grunnleggende oppfatninger innen den gjeldende kunnskapen på ett område viser seg å være utilstrekkelige. Den rådende forståelsen om norsk ernæring, slik den presenteres av Norum og hans meningsfeller, har ikke vært utfordret fra «utenforstående» inntil Lindberg kom på banen. Når den dominerende forståelsen nå trues, går det som det ofte går i slike kamper; saken finner argumenter. I dette tilfellet konstrueres outsideren og grekeren Fedon Lindberg som en person som truer «det norske». Den norske ernæringsdebatten har helliggjort det norske brødet, og sammen med brunosten, melken og poteten har den utgjort inkarnasjonen av hva det vil si å være sunn og frisk nordmann. Det bildet av «det norske» har naturligvis innebåret begrensinger for alle andre ideer, og Norum mfl. har ikke trengt å ta i bruk sterk argumentativ skyts. Lindberg har heller ikke vunnet den vitenskaplige debatten, og kanskje gjør han det heller ikke; mye taler for at norsk ernæringselite vil ta med seg sine synspunkter i graven. Men, til syvende og sist avgjøres ikke dette av fagekspertisen. Lindberg henter sin største ressurs utenfra fagmiljøene; fra den stadig større massen av folk som tror på det han sier og som står frem og forteller hvordan de har mistet kiloene og fått naturlig vekt etter Fedon-dietten. Men kanskje er det mer enn kulturelle verdier som oppleves å stå på spill. Kanskje er det også økonomiske interesser? Endringer - til dels dramatiske sådan - av kostholdet er normalen mer enn unntaket opp gjennom historien. Slike endringer er imidlertid ofte drevet frem av økonomiske drivkrefter, mer eller mindre løskoblet fra ernæringsmessige hensyn. Det å sette spørsmålstegn ved (det hvite) brødet, H-melken, margarinen og poteten utfordrer kanskje vel så mye sterke økonomiske interesser som ernæringsfaglige og kulturelle interesser, og da er det ikke rart at debatten kan bli «støyende».