STATSLØSE: Skiftende regjeringer må ta ansvar for at konvensjonen ikke i større utstrekning er gjennomført i norsk rett, skriver André Møkkelgjerd, juridisk seniorrådgiver i NOAS. Foto: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet
STATSLØSE: Skiftende regjeringer må ta ansvar for at konvensjonen ikke i større utstrekning er gjennomført i norsk rett, skriver André Møkkelgjerd, juridisk seniorrådgiver i NOAS. Foto: Thomas Rasmus Skaug / DagbladetVis mer

Hvorfor har ikke Listhaug fulgt opp de åpenbare manglene ved det norske regelverket?

Hvis regjeringen ikke tar ansvaret på alvor, må Stortinget instruere regjeringen om å følge folkeretten.

Meninger

Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug engasjerer seg i situasjonen til såkalte ureturnerbare asylsøkere. Listhaug påpeker at «det er veldig få, om noen, som er ureturnerbare». Statsråden kritiserer biskop emeritus Tor B. Jørgensens oppfordring til å bryte norsk lov gjennom å ansette mennesker med en slik status. Men Listhaug er selv ansvarlig for en lovstridig praksis overfor en gruppe ureturnerbare.

Det er ingen som vet med sikkerhet hvor mange av dem som hevder å være ureturnerbare, som faktisk er det. Noen kan faktisk ikke returnere, andre kan returnere hvis de selv bidrar til å gjøre retur mulig. Blant de ureturnerbare, står en gruppe i en særstilling - de statsløse.

Det er Listhaugs ansvar at departementet følger opp de forpliktelsene Norge har påtatt seg gjennom å tiltre FNs konvensjon om statsløses stilling. FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) kartla i 2015 statsløshet i Norge. Konklusjonen var at Norges lovgivning på ingen måte legger til rette for at statsløse skal få de rettighetene de har krav på etter denne konvensjonen.

Statsløshet er et menneskerettslig problem. Statsborgerskap er nøkkelen som utløser andre rettigheter i et samfunn. Som Hannah Arendt formulerte det: «A right to have rights». Uten statsborgerskap er statsløse i praksis ofte rettsløse i dagens internasjonale samfunn. En grunnleggende rettighet statsborgere har, er å returnere til hjemlandet. Har man ikke et hjemland, har man heller ikke en slik returrett. De statsløse som har søkt asyl, har derfor i mange tilfeller ikke noe land å reise tilbake til. FNs konvensjon om statsløses stilling er ment å sikre dem grunnleggende rettigheter.

Spørsmålet om de statsløses stilling ble opprinnelig diskutert på den samme konferansen som utarbeidet FNs flyktningkonvensjon. Flyktningkonvensjonen ble vedtatt i 1951. Statsløshetskonvensjonen lot vente på seg til 1954. Oppbyggingen av de to konvensjonene er nesten identisk.

De angir begge en definisjon av henholdsvis flyktninger og statsløse. De angir også hvem som likevel ikke skal anses som flyktning eller statsløs. Personer som omfattes av konvensjonenes definisjoner har rettigheter innenfor en rekke samfunnsområder. De har blant annet rett til ID-dokumenter og tilgang til arbeidsmarkedet. Ingen av konvensjonene sier eksplisitt at de som omfattes har krav på en oppholdstillatelse. Men det følger av alminnelig anerkjente og bindende tolkningsprinsipper, som angitt i Wien-konvensjonen om traktatretten, at konvensjonen ikke kan tolkes på annen måte. En oppholdstillatelse er nødvendig for å nyte godt av de rettighetene som konvensjonene sikrer.

Ingen stiller spørsmål ved at asylsøkere som får flyktningstatus får oppholdstillatelse. Det er også en selvfølge at de må gjennom en asylprosedyre for å avgjøre om de skal ha en slik status eller ikke. Det samme gjelder statsløse. Men norske myndigheter har, som UNHCR har påpekt, ingen prosedyre for å avgjøre hvem som skal ha status som statsløs i Norge eller en egen oppholdsstatus for statsløse. Da får de heller ikke rettighetene de har krav på. Spørsmålet om statsløshet er adskilt fra spørsmålet om flyktningstatus, selv om de fleste statsløse kommer til Norge som asylsøkere.

Hvorfor har ikke Listhaug fulgt opp de åpenbare manglene ved det norske regelverket? Skiftende regjeringer må ta ansvar for at konvensjonen ikke i større utstrekning er gjennomført i norsk rett. Men UNHCRs kartlegging av statsløshet i Norge ble presentert for norske myndigheter i oktober 2015. Konklusjonene var klare: Norsk lovgivning og praksis er på en rekke områder i strid med FNs to konvensjoner om statsløshet. Utlendingsloven skal etter § 3 anvendes i samsvar med internasjonale regler, som Norge er bundet av, når disse har til formål å styrke individets stilling.

Hvorfor anvender da ikke utlendingsforvaltningen utlendingsloven i tråd med FN-konvensjonen, slik de er pålagt av loven? Svaret blir spekulasjoner. Kan det tenkes at regjeringen ønsker å utsette oppfølgingen av UNHCR-rapporten til etter Stortingsvalget i september? Å gi en ny gruppe mennesker - statsløse - en selvstendig oppholdsstatus etter norsk lov, er ikke i tråd med Listhaug og regjeringens signalpolitikk. Det er usikkert i hvor stor grad signalpolitikk faktisk påvirker antallet asylsøkere som kommer til Norge. Men uansett går Norges internasjonale forpliktelser foran signalpolitiske hensyn.

De statsløse må etter loven gis rettigheter i dag. Dette kan gjøres ved at departementet instruerer Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda om å anvende loven i tråd med FN-konvensjonen. Som en midlertid løsning kan statsløse gis opphold på humanitært grunnlag etter utlendingslovens § 38. På sikt må det utredes hvilke endringer som må gjøres, for at Norge skal oppfylle forpliktelsene i konvensjonen fullt ut.

Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) prøver nå flere saker for retten, for å gi statsløse de rettighetene de har krav på etter norsk lov. NOAS sender også saker til Sivilombudsmannen for en vurdering av en lovstridig forvaltningspraksis. Som et minimum må det kreves at utlendingsforvaltningen tar grundige juridiske anførsler på alvor og vurderer FNs konvensjon om statsløshet. Dessverre avvises argumentene ofte, uten at det engang vises til FN-konvensjonen. I noen tilfeller konkluderes det med at en person har statsborgerskap, kun basert på formalistisk lesning av et utenlandsk regelverk, uten individuell vurdering av hvordan regelverket anvendes i praksis. I andre tilfeller vises det til at personen kan tilegne seg statsborgerskap i en annen stat, selv om prosessen kan ta flere år. En slik rettsanvendelse ville stått til stryk på eksamen i jus.

Stortinget har et ansvar for at Norge ikke bryter folkeretten. Hvis regjeringen ikke tar ansvaret på alvor, må Stortinget instruere regjeringen om å følge folkeretten.

Merknad: Møkkelgjerd jobbet for UNHCR da kartleggingen ble skrevet, og var involvert i arbeidet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook