Hvorfor roper du så høyt?

«Hvis alt er mulig i vår verden, må vi ikke samtidig bli overrasket over at de faktisk velger alt mulig som en adekvat respons.»

Ekko ble dødelig forelsket. Hun var nymfen som forelsket seg i elvegudens sønn, Narcissus. Dessverre ble ikke kjærligheten gjengjeldt. Ekko lengtet etter et møte, en gjensidig ømhet, men forgjeves. Narcissus var forelsket i seg selv. Han dør til slutt av sult fordi han ikke får øynene vekk fra sitt eget speilbilde. Ekko dør ikke. Hun blekner, viskes ut og blir usynlig. Den hun vil bli sett av, ser henne ikke. Hun blir Ingen. Bare stemmen hennes er igjen, og med den kan hun gjenta det andre sier, men ikke si noe som kommer innenfra.

Mange barn og ungdommer roper når de snakker. De snakker mye høyere enn de må. Er det for å bli hørt? Er det et ekko av kulturen? Vi som arbeider med ungdommer, hører ofte fra andre voksne at de ikke hadde holdt ut støynivået. Bråk i klasserommet, på skolefritidsordningen, støy på bussen. Ubehagelig tydelighet fra ungdommer som ikke bare kan gå inn og kjøpe det de skal ha, men roper i samtale med jevnaldrende, som om ingen andre var til stede. Det er ikke nytt at ungdommer provoserer voksne eller tydeliggjør identitet. Det er nytt at de bruker SMS-meldinger og spraybokser.

Fraværet av sammenheng mellom ungdommens uttrykk og etablerte måter å rope på er overveldende for voksensamfunnet. Nå som før. Det er direkte provoserende og dessuten er det stygt.

Vi tror at ungdom roper fordi det er mye støy rundt dem. En konstant strøm av inntrykk som invaderer og som krever motkraft. En motkraft som bidrar til å skape rom for individet, som skaper et sted mellom alt som vil inn og alt som vil ut. Vi opplever ungdommens roping som både speilbilde og ekko. Det er en motlyd - som utligner og skaper stillhet.

I den greske myten blir Ekko forelsket i en forførerisk Narcissus, som har forførelse som mål. Ekko kan ikke forvente en gjensidighet i relasjonen og mister til slutt seg selv.

Dagens ungdommer, og unge voksne, er produkter av underholdnings- og informasjonssamfunnet. De er flasket opp på TV-mediets visuelle form, der alt blir gjort til underholdning. Forførende, ferdigtygd og forflatet. Det eneste kravet er konstant oppmerksomhet til TV-skjermen - noe de fleste er villige til å gi.

Foreldre har et valg, og de må ta et valg. Du trenger ikke kjøpe alt du blir tilbudt, selv om det er på salg. De må styre og de må tørre å ta et standpunkt som går på tvers av TV-tilbudet og den medieskapte virkeligheten. Foreldre kan ikke overlate dette ansvaret til reklamefinansierte TV-kanaler, og samtidig bli forundret over at barn og unge overtar nettopp disses verdier og holdninger. Når vi ikke kan forvente at barn og ungdommer styrer dette inntaket, må vi forvente at foreldrene, og andre voksne, gjør det for dem. TV-mediet har fått samme rolle som dårlige venner hadde på 70-tallet. De er nå engang der, men du bør ikke bruke hele fritiden din på dem, selv om du gjerne vil.

Det er mange måter å rope på. Fra graffiti, som det er mulig å mene noe om som pent eller ikke pent, til tagging og uforståelige tegn på husvegger, busser og T-banevogner. Tagget er en form for ren støy. Tagget er en signatur, et bumerke fra en ukjent. Et tegn på at du er ekskludert, siden du ikke forstår. «Du vet ikke hvem jeg er, og jeg gir deg ingen invitasjon til å forstå det» (jf. Jean Baudrillard). Det er som å knuse ruter, eller bedrive annen form for hærverk.

Ungdommen skaper et tilsynelatende meningsløst motsvar til fragmenter av virkelighet. I en strøm av informasjon og illusjoner uten nødvendig sammenheng mellom verdier, tvinger det seg fram en respons. Når reklamen for fornærmelser til bruk på mobiltelefon står på motsatt side av artikkelen om mobbing i samme avis, er det en tydelig inkonsekvens. Ungdommens uttrykk forstyrrer det berammede kaos med motkaos. Hvis alt er mulig i vår verden, må vi ikke samtidig bli overrasket over at de faktisk velger alt mulig som en adekvat respons. De tar det helt ut på sine premisser - eller kanskje på samfunnets? Inntrykkene skaper uttrykkene.

Den som snakker høyt, røper en indre uro. En oppstemthet eller frykt. En frustrasjon? Vi ser at våre barn blir oppspilte og frustrerte av å sitte for lenge med dataspill. Vi ser at de ikke gjør det de bør, fordi de sitter og ser på TV til de skal gå og legge seg. Deretter gjøre de leksene på sengekanten. Hvor mange har hatt følelsen av å ha kastet bort tiden etter en hel kveld foran TV-skjermen? Hvor mange ganger har vi ikke latt oss forlede av illusjonen om at vi skulle få oppleve noe? Noe vi ikke burde gå glipp av. Illusjonens credo er nettopp at det ikke skjer. Vi sitter og venter på Godot - som aldri kommer.

«De» vil aldri sette grensene for deg. «De» vil alltid fortelle deg at du går glipp av noe viktig (jf. Neil Postman). Bør vi skjerme våre barn, og oss selv, for noe av dette presset? Går vi eventuelt glipp av noe? Vil vi tape i konkurransen, og vil vi komme på etterskudd kunnskapsmessig i den teknologiske utviklingen? Å bare ta imot inntrykk som andre skaper, er en passiv væren i verden. Hva verner denne passiviteten om?

Nå har til og med «virkeligheten» kommet på TV. «Reality TV» heter det. Hvor stor kan illusjonen bli? Vi sitter og ser «virkelige» mennesker leve «virkelige» liv. Illusjonen er hjemme i stua, det egentlige er på TV. Virkeligheten er illusorisk og kan zappes vekk.

Det er en tid for alt. Inntrykk trenger å sorteres. Fragmenter av verden trenger å settes sammen til meningsfulle sammenhenger. MTV-generasjonen er dyktige til å skape mening av raske fragmenter. Omløpshastigheten øker, og ungdommen kutter svingene - språklig, billedlig og kulturelt. De uttrykker de samme fragmentene i sin relasjon til andre. Uttrykket får en imperativ form. Enstavelsesord, omskrivninger, symboler, tagging og tempo.

Rusmidlene som dagens unge velger å bruke, understreker omløpshastigheten. Ecstasy, GHB og amfetamin - stoffer som både er hallusinerende og sentralstimulerende. Som bringer tankeløse brukere opp på et indre nivå som er i takt med alle inntrykkene. En takt som går dobbelt så fort som hjerterytmen - som er rask nok til at inntrykkene får en mening.

«Fjorten år og lei av menn», som én treffende uttalte det. Utlevd, kjedet og fylt til randen av inntrykk før de er fylt seksten. De stiller seg tilgjengelig for verden og sluker alle inntrykk - aldri i ro, aldri lyttende til seg selv. Meningen ligger i tempoet. Støyen overdøver fraværet av innhold. Formen blir innholdet. Taggingen viser en visuell motstøy - et krav om plass og eksistens. En anti-estetikk som skaper mening for de som kan kodene. Et visuelt rop der den eneste sammenhengen er den de skaper selv. Kanskje dette er et sunnhetstegn hvis alternativet er å være passiv mottaker av tanketomme illusjoner om virkeligheten på TV? Et passivt såpekonsum med en illusjon om at det kanskje skjer noe neste gang. I neste episode.

Vi er forført til å tro at zapping er styring. At vi kan lære noe av betydning ved å se på TV. At uendelig tilgang på informasjon gjør oss mer opplyste, og mer innsiktsfulle.

Av og til er det godt å skjerme seg mot utenverdenen. Å stenge ute inntrykk. Inntrykk som har en global kilde og som flommer inn konstant. Skal du finne en plass til deg selv i denne støyen, må du nødvendigvis rope. Og roper du ikke, blir du passiv. Der det ikke er motstand, går støyen inn. Du blir innhul.

Det narsissistiske ved støyindustrien er at den er upersonlig. Den foregir en intimitet, en relasjon som ikke finnes! Hele døgnet tilbyr du tiden og oppmerksomheten din fordi du har utviklet en begeistret lengsel etter at livet skal skje, bare du ikke slår av. Og til slutt har du mistet verden rundt deg, og ofret livet ditt for illusjonen om gjensidighet, og bare stemmen din er tilbake. Som Ekko.