MATUTDELING: Flyktninger fra Sør-Sudan får et varmt måltid i Bidi Bidi-leiren ved grensa nord i Uganda. Hvorfor skrives det ikke mer om kriser som dette? spør kronikkforfatteren. Foto: James Makena / Reuters / NTB Scanpix
MATUTDELING: Flyktninger fra Sør-Sudan får et varmt måltid i Bidi Bidi-leiren ved grensa nord i Uganda. Hvorfor skrives det ikke mer om kriser som dette? spør kronikkforfatteren. Foto: James Makena / Reuters / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Medier

Hvorfor skal vi bry oss om all elendigheten?

Ifølge en ny undersøkelse mener bare fire av ti at engasjement har noen egentlig effekt. Vi vil vise de resterende seks at de tar feil. Men da må vi ut av ekkokammeret.

Meninger

I snart ti år har vi i Leger Uten Grenser lansert en liste over glemte humanitære kriser. Det er kriser som rammer millioner av mennesker, men som ikke når avisenes overskrifter eller genererer virale videoer på sosiale medier.

STYRELEDER: karine Nordstrand. Vis mer

I ti år har vi derfor utfordret mediene og spurt hvorfor noen menneskers lidelse er verdt mindre spalteplass enn andres? Hvorfor flommer norske medier over av banaliteter mens verden brenner? Hvilket rasjonelt nyhetskriterium er det som gjør det tvingende nødvendig å skrive 49254 saker om Donald Trump, og 117 om at 900000 mennesker har flyktet fra Sør-Sudan til Uganda – så langt i år?

Norske journalister og redaktører kjenner nyhetskriteriene og klikkratene, de vet hvilke forsider som selger bedre enn andre. Butikken må gå rundt, og den nye mediehverdagen har ført til mindre redaksjoner og færre journalister. Slik er det, og slik kommer det nok til å være. Enten vi liker det eller ei.

Omtrent samtidig som vi lanserte glemte kriser-prosjektet kom Facebook til Norge. Medielandskapet har forandret seg enormt siden da, og sosiale medier har endret måten folk får sine nyheter på. Tradisjonelle medier setter fortsatt dagsorden, men det formidles nå gjennom Facebooks algoritmer og filtreres gjennom folks egne valg, likes, delinger og handlinger.

Med andre ord, hvis det er riktig at folk flest faktisk vil vite mer om glemte kriser, så er det i dag ingen dørvokter i norske medier som hindrer dem. Og det er jo bra. Men blir folk mer eller mindre engasjert av det?

Vi gjorde nylig en undersøkelse som viste at bare to av ti har engasjert seg i en nyhetssak den siste uka. «Engasjement» ble her definert som å like, dele, kommentere eller skrive under på noe. Ganske overkommelig, med andre ord.

Så hvorfor uteblir engasjementet? Hvis du får nyhetene dine helt eller delvis servert gjennom sosiale medier, så lever du i en nyhetsmessig boble. I stedet for komplekse sammenhenger, usikkerhet og ærlighet, lever man i et selvvalgt ekkokammer av egne interesser, ofte skapt nettopp for å nøre opp under egne meninger og fordommer.

Jeg tror den følelsen vi oftest sitter igjen med etter 30 minutter i ekkokammeret er ergrelse, sinne, eller aller verst, håpløshet. Og håpløsheten er selvoppfyllende.

For hva er det vi faktisk klikker på? Hva er det som fanger interessen til oss mennesker? Ebolaepidemien ga enormt med klikk. Den kroniske krisen rundt Tsjad-sjøen gjør ikke det, selv om lidelsen er den samme. Faresignaler og frykt er altså høyt på lista. Sjokkerende utviklinger og dramatikk likeså. Sterke meninger og kontrovers kommer like etter, særlig av den typen man selv er totalt uenig i. Sittende fast i et slikt selvoppfyllende ekkokammer, er det ikke rart man må ty til en kattevideo av og til.

Og hvorfor kan vi så ikke bare fortsette å dele det som er hyggelig, mens vi holder det andre på avstand? Hvorfor skal vi egentlig bry oss om all elendigheten?

Svaret er ganske enkelt: Fordi det er våre medmennesker som rammes av disse krisene. Fordi mange menneskers overlevelse er avhengig av andres engasjement. Avhengig av at verden rundt bryr seg.

Ebolaepidemien i Vest-Afrika er et godt eksempel på at når verdenssamfunnet endelig innså alvoret, strømmet tiltakene på. For de som er glemt forblir nettopp det inntil noen ser deres vei. De forblir glemt fordi konkurransen i mediebildet er nådeløs, og fordi folk ganske enkelt ikke orker å forholde seg til mer lidelse.

Men når lidelseskvoten synes oppbrukt, er det viktig å huske på at vårt arbeid heldigvis ikke presenterer hele virkeligheten, bare noen av de verste delene av den. Vi kan ikke slutte å rette søkelyset mot humanitære kriser – de får altfor lite oppmerksomhet som det er. Selv om det kanskje gjør oss medskyldige i en overveldende forjævlifisering.

I dag presenterer vi som sagt fem glemte kriser. Men for å bøte på forjævlifiseringen, så skal vi også gjøre noe annet; vi skal lansere fem glemte framskritt. Fem viktige eksempler på at det nytter å bry seg, at ikke alt er håpløst. Med vilje og engasjement kan vi skape endring. Ifølge vår undersøkelse var det bare fire av ti som mente at engasjement i nyhetssakene hadde noen egentlig effekt. Vi vil vise de resterende seks at de tar feil. For hvis vi går sammen kan vi utrette det utrolige.

Ved hjelp av folkelig engasjement på starten av 2000-tallet greide vi å presse ned prisene på livsviktige hiv/aids-medisiner. I fjor tvang en kampanje støttet av 150.000 mennesker fra hele verden legemiddelfirmaene til et dramatisk kutt i prisen på vaksine mot lungebetennelse. Den dødelige sykdommen kala-azar er nærmest utryddet i Bangladesh og i sterk nedgang i India. Antall barn som dør av malaria er betydelig redusert de siste årene, takket være økte investeringer, bevisstgjøring og økt kunnskap.

Disse historiene om framskritt har en viktig fellesnevner: De startet med folkelig engasjement. Folk gikk sammen, definerte et problem, organiserte seg og kjempet. Det skjedde ikke uten motstand – hva gjør vel det? Men resultatene står fast.

Sammenliknet med de glemte krisene ser vi at disse framskrittene om mulig gis enda mindre oppmerksomhet. Om det er noe som ikke skaper klikk, så er det vel gode nyheter. Nettopp derfor er det ikke så rart at folk blir motløse.

Det vil vi i Leger Uten Grenser gjøre noe med. Vi behøver flere folk som engasjerer seg, som innser at de kan gjøre en forskjell. For de av oss som lider i stillhet, i glemte humanitære kriser.

Det er ikke bare å gi penger eller jobbe i felt som nytter, man skal heller ikke overse verdien av godt, gammeldags engasjement.

Det er ikke slik at synlighet alltid hjelper, men vi vet at stillhet dreper. Lik og del for harde livet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook