Hyllest til et fengsel

Dokumentarpreget drama om fengselsliv som endte i en massakre.

FILM: 3. oktober 1992 stormet brasiliansk opprørspoliti inn i São Paulos berømte fengsel Carandiru. Noen timer seinere var «opprøret» slått ned, og 111 fanger lå igjen døde, mange av dem skutt bakfra. Det hevdes at politifolkene skjøt vilt av redsel for å komme i fysisk kontakt med de mange hivsmittede fangene.

Hector Babencos nye film er blitt en slags hyllest til Carandiru-fengselet.

Forebygger aids

Filmmakeren som i sin tid laget «Edderkoppkvinnens kyss» (1985) og «Pixote» (1981) har funnet et beslektet tema i fengselslegen Drauzio Varellas dokumentariske nedtegnelser fra sitt arbeid med å forebygge aids blant fangene.

I likhet med Fernando Meirelles/Katia Lunds suksessfilm «City of God» er Babencos film også fiksjon basert på virkelige personer. «Carandiru» er filmet på åstedet, like før det ble jevnet med jorda i fjor. Filmen avsluttes med autentiske tv-bilder av bygningen som imploderer - som om brasilianske myndigheter ville utradere alle minner om tragedien.

Men brorparten av filmen er alt annet enn tragisk.

Fengselet var bygd for ca. 3000 personer, men hadde dobbelt så mange innsatte før massakren. 17 prosent var hivsmittede ifølge Varellas studier, men blant «fengselskvinnene» - dvs. transvestittene - var hele 78 prosent infiserte.

Babenco følger et kjærestepar som legen (spilt av Luiz Carlos Vasconcelos) «vier». «Lady Di» (Rodrigo Santoro) og hans/hennes kortvokste mann (Gero Camilo) får laget seg en hjemlig liten krok i cella og nyter noen lykkelige dager før opprøret starter. Kjærlighet, sjalusi og hat florerer i fengselet som i ethvert annet samfunn, men den indre justisen er hardere.

Babenco lar oss slippe tett innpå et utvalg av fangene og skildrer deres forhistorier utenfor murene.

«Uflaks»

Det dreier seg om fargerike typer med spektakulære forbrytelser på samvittigheten. Karene lyder navn som «Forjævlig», «Minstelønn», «Høyhet», og de omfattes med dyp verdighet der de setter seg ned foran legen og forteller om sin uskyld eller uflaks. Og legen viser kreativitet ved å vise pornofilmer og invitere strippedamer til sin anti-aids-kampanje.

Men så kommer opprøret, som egentlig aldri var et opprør, bare en fotballkamp som fikk gemyttene til å koke over og fanger til å forskanse seg i celleblokkene.

Babenco nøler ikke med å vise dumskapen i politibrutaliteten, og offiseren som hadde kommandoen over massakren, har nå gått rettens vei for å prøve å stanse filmen.

Selv ble obersten imidlertid dømt til 632 år i fengsel i saken, som fortsatt er under ankebehandling, men det er en annen historie.