I dette spillet dør du ni ganger i minuttet

Like moro som å ligge på en strekkbenk?

|||IKKE SPØR MEG hvordan du skal uttale navnet på dette spillet, men de seks V-ene illustrerer i hvertfall poenget med spillet veldig godt. Her går det med andre ord opp og ned veldig mye.

Kort forklart handler dette om et simplistisk, nedlastbart lite plattformspill lagd av Terry Cabavanagh, hvor du skal forsere en mengde hindre for å redde kameratene dine - helt uten å hoppe.

Et plattformspill uten hopping er i seg selv en sær greie, men som hjelp kan du flippe tyngdekraften 180 grader slik at fyren du kontrollerer trekkes mot taket istedet for gulvet.

DETTE ER EN MORSOM vri som åpner opp for en rekke nye scenarier man kanskje ikke har sett så mye i spill (et par «Mega Man»-spill og «Mario Galaxy» hopper dog fram i minnet).

Spillet er delt opp i fire-fem områder, løst bundet sammen av et svært åpent område, og hver av disse har sin egen vri på denne opp-ned-situasjonen.

Det er i det hele tatt mange flotte og kreative utfordringer som kommer av at du kan vende alt på hodet. For eksempel har et av disse områdene lange djup du må kaste deg ned (og opp) i for å komme videre.

EN KAN IKKE snakke om «VVVVVV» uten å nevne musikken spillet har. Dette er chiptunes fra aller høyeste hylle, og gir nostalgiske frysninger langt ut i tåneglene. Grafikkmessig er det jevnt over flott Commodore 64-standard!

Helt fra loadingskjermen, som er identisk med de gode gamle Commodore 64-spillene, til sluttskjermen oser det med andre ord old school.

DERE FÅR BARE unnskylde banningen her, men fy faen så vanskelig det er. Det er virkelig en stor fare for at du har revet ut samtlige hårstrå på kroppen din i vill frustrasjon etter å ha spilt gjennom «VVVVVV».

Det virker som om utvikleren av spillet har noe uoppgjort med menneskeheten, og vil ta igjen gjennom å gjøre dette til et sabla vanskelig spill å komme seg gjennom.

Jeg døde 687 ganger i løpet av spillet. Jeg gjentar: 687 ganger! 114 av disse var i ett og samme rom!

JEG HØRER DERE allerede der ute: «Men Fossum, du suger jo hardt dersom du dør så mange ganger» og «pfff, det er meeeeningen at det skal være så vanskelig.»

Glem det! Jeg driter i om spillet er ment og utviklet som et virtuelt torturkammer av de sjeldne. Det er ikke så veldig gøy å måtte slåss med en alt for glatt styring og til tider latterlig vanskelighetsgrad.

En strekkbenk ble bygd for å rive kroppen din ut av ledd den også, men det betyr ikke at det var direkte morsomt å havne på den.

HADDE DET IKKE vært for at det er umulig å få «Game Over» og de utrolig mange lagringsplassene innrømmer jeg at jeg hadde gitt opp lenge før jeg greide spillet.

Noe jeg forøvrig gjorde på én time og 17 minutter. Jeg døde med andre ord i snitt nesten ni ganger i minuttet, så du skal ha en unormal elsk til spillbar selvpining om du velger å laste ned spillet!

MEN SÅ VAR DET denne ulidelige trangen til å måtte mestre noe du til å begynne med bare ikke har sjans til å greie.

At du kan prøve igjen og igjen uten å måtte vente lenger enn et millisekund gjør det ikke likere. Bare én runde til! ÉN TIL! KOM IGJEN! ÉN GANG TIL!

Det er et slik hat-/elsk-forhold der du sitter og forbanner utvikleren, men samtidig sverger på at du ikke skal gi deg før det hele er over. Og under all denne banningen og djevelskapet finner du sannelig en god porsjon artig spillbarhet.

ENKELTE STEDER blir i overkant vanskelige, og kontrollene gjør at det konstant kjennes ut som om hovedpersonen løper rundt på et lag is. Prisen trekker også ned, for det er ingenting i spillet som tilsier at det skal være nødvendig med en prislapp på over 80 kroner - så hvorfor ta seg så godt betalt?

Men har du god tid en dag og noen mynter ekstra i lomma så tja, hvorfor ikke ...

PS: Spillet har også en «One Life Run» hvor du må greie hele sulamitten uten å dø en eneste gang. Yeah right!

«VVVVVV» kan kjøpes og lastes ned fra spillets hjemmeside. Du kan også teste de to første brettene gratis i nettleseren din.