I livsfare under burkaen

«Reisen til Kandahar» er høstens mest aktuelle film, modig og en viktig opplevelse.

Mohsen Makhmalbaf, en av Irans fremste regissører, laget den før høstens begivenheter i USA og Afghanistan. Nå er den umulig å se uten i lys av disse og står fram som et middel til innsikt i en forferdelig tragedie. At han også byr på skjønnhet, gjør ikke innholdet mindre sterkt.

Halvbiografisk

«Reisen til Kandahar» er halvdokumentarisk og halvbiografisk, bygd på opplevelsene til Niloufar Pazira, som spiller selv under rollenavnet Nafas. Alle skuespillerne er amatører og bidrar til autentisiteten. Nafas er utvandret afghaner bosatt i Canada. Hun vil reise inn i fødelandet for å redde søsteren, som i et brev har fortalt at hun ikke lenger holder ut livet under Taliban og vil ta sitt liv under den siste solformørkelsen i millenniet. I skjul under burkaen, geleidet av en uforutsigbar guttepjokk, drar hun over grensen fra Iran.

Nød og poesi

Bilder av heldekkede mennesker som vandrende søyler av stoffer i et ørkenaktig landskap er surrealistisk poetiske i Makhmalbafs skildring av Afghanistan som et reint fengsel. Fornedringen og usynliggjøringen av kvinner står i sentrum. Hans film er en stille hyllest til disse som påtvunget burkaen og innelivet er blitt til ingenting, annet enn et kjønn å bruke, under mulla Omars regime.

Men i en stringent fortalt historie får vi så mange bilder på omfattende ensretting og omfattende nød. En absurd scene skildrer krigsskadde menn haltende mot et regn av proteser sluppet fra et nødhjelpsfly.

Innspilt under vanskelige forhold på iransk side av grensetraktene er «Reisen til Kandahar» nok et eksempel på dristigheten i iransk filmmiljø. Der i gården vører de ingenting, men har mye på hjertet.

VAKKERT OG FORFERDELIG: "Reisen til Kandahar" byr på bilder av surrealistisk skjønnhet i kontrast til lidelsene i Afghanistan.