Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Ikke engang Høyre ser ut til å ha et hjerte for Nationaltheatret

HELGEKOMMENTAREN: Du vet du har blitt gammel når du er blitt mer konservativ enn Høyre.

Kommentar

«Høyre forandrer for å bevare. Vi skal ta vare på kulturarven og slippe nye krefter til», sier kulturministeren. Det vil si, hun sier det ikke, hun skriver det – som moderne statsråder gjerne gjør – på Facebook. Det skal sies at denne statusoppdateringen fikk atskillig færre likes og delinger enn den hun skrev lillejulaften, den om Kvikk Lunsj, brunost og norskhet. Man får liksom høyere puls når en bunadskledd minister oppfordrer oss til å være «stolt av det norske!», med utropstegn, enn når hun sier at hun skal ta vare på kulturarven for oss.

Det er mye man ikke kan være skuffet over at denne regjeringen gjør. Skatteletter for de rike, for eksempel. Det er tross alt sånne ting de ble valgt for å gjøre. Men i den grad en som meg kan snakke om skuffelse, i den forstand at jeg hadde forventet mer av Høyre, er det på den klassiske kulturens vegne. Om partiet og jeg er delt i synet på kapitalister, fordelingspolitikk og menn med silketørklær i brystlommen, er vi – trodde jeg – i hvert fall enige om betydningen av kunst, dannelse og kulturhistorie.

Kall meg fordomsfull, men jeg har alltid tenkt at Høyre var den fremste garantisten for å ta vare på ting som er verdt å ta vare på, så lenge det ikke er for modernistisk. I så måte er det skandaløst, men ikke overraskende at kommunalministeren ikke gjenkjenner brutalismen i Y-blokka som bevaringsverdig. Men når ikke engang Høyre ser ut til å ha et hjerte for Nationaltheatret, da er det nærliggende å tenke at det ikke finnes håp.

For 23 år siden intervjuet jeg daværende teatersjef Ellen Horn om behovet for oppussing og oppgradering av landets mest kjente teaterscene. Jeg fikk en omvisning i trange ganger, steile trapper, en publikumsheis som innbyr til dødsangst, mangel på toaletter og sprekker i veggen. Den gangen skjønte jeg ikke helt hva hun snakket om da hun – i tillegg til det åpenbare behovet for oppussing – viste til behov for nye scener og oppgradert teknologi. Jeg trodde poenget med teater var at det skulle etterlikne 1800-tallet. I ettertid har jeg jo forstått at det har noe for seg å utvikle uttrykket i takt med, eller helst i forkant av, publikum. Siden den gang har det strømmet mye papir mellom kulturdepartementet og teateret. Det har vært en «konseptvalgutredning» og en ekstern «kvalitetssikring». Det har vært regnet lenge på kostnadene for ulike ambisjonsnivåer.

Anbefalingene fra de eksterne utrederne og teatret selv anslår behovet for vedlikehold av bygningsmassen, lovpålagt universell utforming og opprustning for å videreutvikle teater som kunstform og møteplass til å koste mellom 3.9 og 4.5 milliarder kroner. Minimumsalternativet til 1.9 milliarder, uten den lovpålagte universelle utformingen eller langsiktige perspektiver, nøyer seg med å pusse opp der det er akutt behov. Mens utrederne har produsert rapporter, har teatret forholdt seg til vann som lekker, asbest i bygningen og, denne uka, gesims som løsner og truer med å falle ned i hodet på tilfeldig forbipasserende. Samtidig har de ansatte opprettholdt illusjonen om å være landets sentrale scene.

Dette er, som kulturborgerskapet vet, Ibsens og Bjørnsons eget teater, i praktbygningen fra 1899 som ligger mellom Slottet og Stortinget og utgjør en linje i nasjonsbyggingens historie. Det er nesten så man kan lure på om de har gjort jobben med å kamuflere sprekkene, slitasjen og de manglende fasilitetene for godt i styre og stab: Publikumstallene er så gode at man må vite om desperasjonen for å se den. Uansett har Kulturdepartementet svart på den eksterne kvalitetssikringen, som ble levert i 2015, med taushet. Det vil si, de har bevilget 2.5 millioner kroner til enda mer papirarbeid – i form av en «avklaringsfase» for byggeprosjektet.

Vi skal ikke se bort fra at «avklaring” er et synonym for «trenering» blant politikere, i håp om at en annen arver regningen. Men man kan spørre seg om hva som er poenget med å bygge det ene kulturelle signalbygget etter det andre – Nasjonalmuseet, Lambda og Deichman – når man ikke prioriterer å ta vare på de bygningene vi allerede har. Det er lett å være tilhenger av norsk kultur, av «dugnad og grøt», så vel som «ord, holdninger og verdier» som «Ibsen og andre gamle klassikere» har formulert, når man har pyntet juletreet og vil skrive noe kulturministeraktig på Facebook.

Men hvis man nå en gang skal gjøre et poeng av at man er «stolt av det norske» generelt, og av Ibsen spesielt, er det jo dumt at man ikke løfter den nødvendige fingeren for å forvalte arven etter ham. Riktignok var det ting i ministerens julehilsen som tyder på at hun, innerst inne, ikke er så opptatt av hva Ibsen har sagt og skrevet.

Av andre statusoppdateringer kan man dessuten få inntrykk av at hun lett forveksler kultur med «næring», «innovasjon» og «eksport». Det er lite, egentlig ingenting, som vitner om en forståelse av at kulturarv er noe vi forvalter, anvender og utvikler videre. I så måte er det kanskje i overkant optimistisk å tenke at dette er ministeren som vil forstå betydningen av å utvikle framtidas nasjonale teater. Men et hus som detter fra hverandre er ikke noe særlig å skryte av. Selv ikke for en kulturminister som er mer opptatt av å forandre enn av å bevare.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook