Ikke så glitrende

Mariah Carey synger seg ut av fattigdommen.

Det er ofte festlig, når hovedpersonen sier de bevingede ord «jeg gjør ikke sånt», etter at hun beviselig har «gjort» akkurat «det», og med fuktig blikk stirrer mot oss fra lerretet. Scenen blir ikke mindre festlig av Mariah Carey.

Lei filmdebut

Den er antakelig av de mer krevende i «Glitter», ettersom stjernen situasjonen tatt i betraktning bør oppvise en form for intens tilstedeværelse.

Mariah er umiskjennelig i sving i samfulle 100 minutter i denne litt leie filmdebut, uten at det gjør nevneverdig inntrykk enten hun befinner seg i eller utenfor dynene, som det er få av. Når hun ikke synger, smiler Mariah stort sett ydmykt og slår blikket blygt ned.

Forterpet

Sånn kommer hun seg igjennom denne forterpede historien om fattigbarnets tornefulle vei fra gata til toppen av hitlistene, forlatt av en forfyllet mor og oppdaget av en småkjekk, kjempepopulær diskjockey (Max Beesley), som raskt blir for et null å regne i forhold til sin lysende protesjé.

Enhver kan tenke seg de stormfulle konsekvensene. Her har manusforfatterne lånt litt av hvert fra klassikeren «A Star Is Born» fra 1937, 1954 og 1976, og behovet for nok en versjon er altså så godt som fraværende. I alle fall så lenge filmen ter seg som en slagen landevei av faste poster gjennom enda et Askepott-eventyr, i år dekorert med 80-tallets smakløse effekter.

Vondie Curtis-Hall prøver i en fint filmet innledningssekvens å sette bakgrunnen for hovedpersonens utvikling, men trådene blir verken fulgt opp eller formidlet til troende.

I RAMPELYSET: Mariah Carey gir seg hen til sangen og stjernelivet i «Glitter», uten at sinnet settes i bevegelse.