ETNISK NORSK: Forskingsdirektør ved Det norske Nobelinstituttet, Asle Toje, har blitt omfavnet av Lars Akerhaug. De frykter begge konsekvensen av innvandringen. De retter imidlertid skytset feil sted og kommer med feil medisin, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
ETNISK NORSK: Forskingsdirektør ved Det norske Nobelinstituttet, Asle Toje, har blitt omfavnet av Lars Akerhaug. De frykter begge konsekvensen av innvandringen. De retter imidlertid skytset feil sted og kommer med feil medisin, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Heiko Junge / NTB scanpixVis mer

Ikke tro du er norsk

Å gjøre "nordmann" til en eksklusiv kategori, er oppskriften på å hemme integreringen.

Kommentar

Etter at journalist Lars Akerhaug tok til orde for et «Toje-utvalg» i et leserinnlegg i Dagbladet, har debatten om etniske nordmenn og innvandrere fått nytt liv. Akerhaug kopierer i realiteten Asle Tojes kritikk av Brochmann-utvalget, som han mener unnlater å diskutere den unngåelige konsekvensen av innvandringen, at etniske nordmenn vil komme i mindretall.

Regner vi med tredje generasjons-innvandrere, skriver Akerhaug, «vil nødvendigvis [andelen av befolkningen av utenlandsk opprinnelse] overstige 50 prosent i en ikke alt for fjern framtid». Det er duket for kulturkonflikt og det er den norske kulturen som er i potten.

Les også «Staten Norge tåler innvandringen, men det er ikke alt som betyr noe»

Hvis en etnisk gruppe består av «mennesker som deler avstamming, kultur og historiske røtter», slik Warsan Ismail definerer det i en god artikkel Klassekampen, er deres konklusjon lett å forstå. Legg mye vekt på genetikk og historie, så vil tredje, og kanskje fjerde og femte generasjon innvandrere ikke kunne være etnisk norske. Men sannheten er at relevansen av regnestykket avhenger av en hel rekke tvilsomme og ladede forutsetninger som ikke klargjøres av noen av dem.

Etnisk norsk er ikke en kategori vi henter fra naturen. Den er snarere en menneskeskapt kategori som er ment å si noe verdiorientert om hvem som tilhører gruppen nordmenn og hvem som ikke gjør det.

Når genetikk og historisk tilknytning vektlegges mer enn kulturell tilhørighet, er den åpenbare følgen å ekskludere alle nykommere, noe som virker hemmende på integreringsprosessen og svekker nykommernes tillit til staten og folk rundt dem, skal vi tro forskningen på området (se pdf). Det bør en ha svært gode grunner for å gjøre, men verken Toje eller Akerhaug tar seg bryet med å gi oss en god grunn.

De hinter riktig nok til at når etniske nordmenn blir i mindretall vil de kulturelle spenningene øke og den norske nasjonen vil tape seg. Det virker imidlertid merkelig å gå omveien om etnisitet for å si noe om det norske samfunnets bærekraft i møte med innvandringen. Det kan nemlig studeres direkte. Interessant nok er det akkurat det Brochmann-utvalget tar for seg, utvalget Toje var medlem i, men tar avstand fra.

Som jeg har beskrevet tidligere deler jeg Tojes poeng om at den norske kulturen består av mer enn regler gitt av FNs menneskerettskonvensjon. Nordmenn deler, mer eller mindre, en tykk kultur, et sett med praksiser, oppfatninger, verdier og holdninger, som går utover det å respektere lover og regler. Denne kulturen har vi grunn til å bevare.

Alle kulturer belønner en viss type atferd. Den norske kulturen, med høy grad av tillit, belønner en spesielt ønskelig form for atferd. Når du kan stole på andre, er det lettere å samhandle med andre. Det er lettere å få gjort ting som krever organisering, siden vi stoler på at andre også handler for å oppnå det felles beste.

Hvis en har vokst opp i en annen kultur, vil det kunne oppstå konflikt rett og slett fordi de handlingsmønstre man har gjort til vane, ikke passer med den kulturen man kommer til. Uten å si at norsk kultur er overlegen andre kulturer, kan en altså si at innvandring fra land med helt andre kulturelle trekk enn vår egen, vil redusere kulturens evne til å koordinere atferd på en effektiv måte.

Selv om Akerhaug og Tojes argument ikke hviler på et premiss om at norsk kultur er overlegen andre, er det i mine øyne åpenbart at den norske kulturen, med høy tillit, likhets- og ærlighetsnormer, samt en vilje til å gjøre sin plikt før en krever sin rett, er overlegen en del andre. For Norges del er det altså ikke bare snakk om at hvert kulturelt fellesskap har en rett til å bevare integriteten i sin livsform, for å sitere filosofen Michael Walzer og Brochmann-utvalget. Noen kulturelle koordineringsmekanismer er bedre enn andre, og den norske er blant de beste (se pdf).

Kulturell læring skjer ikke bare i våre felles institusjoner. De foregår også innad i hver enkelt familie og i subkulturer. Det er ikke slik at alle i Norge lærer de samme verdier og måter å være på, uavhengig av hva foreldrene og deres venner mener. Jo mer segregert enkelte innvandrergrupper bor og lever, jo mindre vil storsamfunnets normer smitte over, jo saktere vil integreringen skje.

Hvis en er bekymret for den norske kulturens evne til å fremme gode resultater, må en derfor også bry seg med integrering i andre, og kanskje tredje ledd. Men å ekskludere personer som er født i Norge, av norskfødte foreldre og besteforeldre fra andre land, fra å være etnisk norsk, er å gå i den andre grøfta.

Det er nemlig ikke slik at integrering ikke forekommer. Som en nylig publisert FAFO-rapport viser, er riktig nok nordmenn født av innvandrerforeldre, mer religiøse enn andre nordmenn. De er også mer konservative, har mindre tillit og er mer knyttet til familien.

Men det skjer også en klar integreringsprosess. Rapportens forfatter, Jon Horgen Friberg, går så langt som å kalle det en assimilering av nordmenn med innvandrerforeldrene. Selv om mange er religiøse, tar religiøsiteten en mer privat form. De har også mer liberale og tolerante holdninger enn sine foreldre. Are Skei Hermansens doktoravhandling levert ved UiO har vist at de greier seg på linje med nordmenn i utdanning og arbeidsliv, når vi tar høyde for foreldrenes arbeidssituasjon og utdanningsnivå. Vi vet ennå ikke hvordan det vil gå med tredje generasjon, men alt tyder på at integreringsprosessen bare fortsetter for hver generasjon.

Det er ingen tvil om at det norske samfunnet tåler en hel del innvandring. Det er samtidig like åpenbart at vi ikke kan ta imot hele Afrika, som vår kjære Konge så pent formulerte det. Jo flere som kommer, og jo mer ulik kulturell bakgrunn de har, jo vanskeligere blir det å få til en god integreringsprosess.

Hva som er det norske samfunnets absorberingsevne, for å bruke et uttrykk fra Brochmann-rapporten, er vanskelig å avgjøre, men det er på ingen måte klart at det skulle være når andelen «etniske nordmenn» blir mindre enn halvparten av befolkningen. Det avhenger nemlig av hvem som kommer, når de kommer, hvordan de integreres, om de har arbeid, om de lykkes på skolen og hvor godt de inkluderes i samfunnet de er en del av. Og viktigst, hvor vidt vi lykkes er i stor grad et politisk spørsmål.

Forskningen, samlet av Per Mouritsen i et vedlegg til Brochmann-rapporten, er nemlig rimelig klar (se pdf). Innvandringen truer i begrenset grad viktige verdier som høy tillit. Unngår vi segregering og marginalisering ved hjelp av målretta politiske tiltak, vil det styrke integreringen.

Det som ikke virker, er det Akerhaug og Toje tar til orde for, nemlig å konstruere en eksklusiv norsk identitet, samt å lage en velferdsstat som skiller mellom verdig og uverdig trengende og som har andre regler for innvandrere enn nordmenn, slik Frp går langt i retning av å flørte med. Det er den sikreste måten å undergrave den norske kulturen på.

Det er nemlig «de mekanismer ved velfærdsstaten [...] - dens sociale udglidning, institutionelle fairness og recirpocitet - som i langt højere grad end kulturel homogenitet generer den meget høje tillid i Skandinavien. De kan bringes til å virke bedre endnu, ved yderligere omfordeling, der sikrer mod fattigdom, med jobskabelse, uddannelse og kompetenceudvikling, og aktiv (lokal) arbejdsmarkedspolitikk» (min utheving).

Når Toje i tillegg advarer oss mot å bruke penger på kvalifiseringstiltak, som det er all grunn til å tro at vil lønne seg for både samfunnet og den som mottar kvalifiseringstiltakene, er det enda en ting som bare vil virke som en selvoppfyllende profeti. Som figuren under fra side 81 i Brochmann-utvalgets rapport viser, kan en flyktning med grunnskole eller mindre fra utlandet bruke ni år på å fullføre videregående skole uten at det koster samfunnet mer enn vi får igjen, selv med et pessimistisk anslag (lavalternativ).

Hvis storsamfunnet vil skape en varig segregert underklasse av innvandrerne som kommer, kan vi selvfølgelig greie det. Det er bare å lytte til Toje og Akerhaug. Det er imidlertid ingen vei å gå om målet er å bevare de beste delene av norsk kultur.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook