UTRYGG: «Jeg skulle ønske at jeg selv og mine kolleger var trygge på at den kunnskapen og de ferdighetene vi har er tilstrekkelige, gode nok til å møte alle situasjoner og alle mennesker», skriver artikkelforfatteren etter at en ansatt på NAV Grorud ble knivstukket på jobb. Foto: Erlend Aas / NTB scanpix
UTRYGG: «Jeg skulle ønske at jeg selv og mine kolleger var trygge på at den kunnskapen og de ferdighetene vi har er tilstrekkelige, gode nok til å møte alle situasjoner og alle mennesker», skriver artikkelforfatteren etter at en ansatt på NAV Grorud ble knivstukket på jobb. Foto: Erlend Aas / NTB scanpixVis mer

Illusjonen om «den gode samtalen»

Vi læres opp i idealisme, snillisme og illusjonen om «den gode samtale». Men NAV handler om knappe ressurser og knallharde prioriteringer om hvem som har mest rett på skattebetalernes penger.

Debattinnlegg

«Alle medarbeidere ved sosialkontor får skolering i hvordan man skal håndtere ulike situasjoner», sier byrådsleder Stian Berger Røsland i en kommentar til nrk.no 5. august. Tidligere samme dag ble en kvinne i 30-årene stukket flere ganger med kniv av en NAV-bruker hun hadde samtale med.

Jeg skulle ønske at det Berger Røsland sier gjenspeiler virkeligheten. Jeg skulle ønske at jeg selv og mine kolleger var trygge på at den kunnskapen og de ferdighetene vi har er tilstrekkelige, gode nok til å møte alle situasjoner og alle mennesker.

Mennesker som har mistet pengene sine, mennesker som har mistet boligen sin, mistet status, mistet jobben, mistet ansikt, mistet håpet, mistet grep om virkeligheten. Mennesker som har vært utsatt for utallige krenkelser og avvisninger, og mennesker som uten å blunke legger hele livet sitt i hendene til den offentlige saksbehandleren på den andre siden av bordet. Mennesker som ser NAV som aller siste utvei, og mennesker som ser NAV som eneste vei. Og som er villige til å bruke vold om nødvendig for å oppnå det de ønsker.

Jeg skulle ønske at dette var noe de lærte oss på skolen. Og jeg skulle ønske at dette var noe vi øvde oss på i trygge omgivelser før vi gikk ut og møtte virkeligheten på jobb.

Min erfaring er nærmere det motsatte. I tre år læres vi opp i idealisme og snillisme og illusjonen om «den gode samtale», i god tro om hva vi har lært og alle endringer vi skal få til.

Ingen sa noe om uendelige mengder saksbehandling, korte tidsfrister, krav om konstant tilgjengelighet for dine 80 klienter og tilsvarende krav om tilgjengelighet for de 80 klientene til kollegaen din som har vært sykmeldt i to måneder i tillegg. Ikke var det noen som fortalte deg at du kun får et par ukers opplæring heller, i beste fall, før dette er arbeidshverdagen din.

Allerede første dag føler du på at arbeidsbelastningen til dine nye kolleger er altfor stor, og behovet for nye hender er skrikende. Derfor føler du presset til å yte, gi det du har, og heller lære mens du går.

Etter tre uker begynner det å gå opp for deg hva du skal kunne av lover. Sosialtjenesteloven, husleieloven, forvaltningsloven, lov om spesialisthelsetjenester. Alle ytelsene, alle stønadene folk kan ha rett på. Du skal vite hva du skal gjøre når en person forteller deg at han har begynt å drikke igjen, eller har blitt dengt av samboeren. Du skal kunne vurdere om personen som sitter foran deg faktisk har blitt frastjålet de tjuetusen til husleie som han sier. Du skal ha en formening om hvorvidt kvinnen med tre barn som ble kastet ut av leiligheten for to dager siden har andre muligheter til å klare seg selv siden NAV ikke har boliger til rådighet.

Det dreier seg om knappe ressurser, og knallharde prioriteringer om hvem som har mest rett på skattebetalernes penger.

Kanskje har vedkommende en lang historie innenfor systemet som du ikke har fått anledning til å sette deg inn i. Og så skal du møte denne personen, i et overfylt publikumsmottak, med kun kort tid til rådighet før du må videre til neste møte. Kanskje har du blitt ringt etter fordi personen har fått avslag på en søknad og nekter å gå før hun får snakke med saksbehandleren sin. Kanskje er dette en person som har mange kjente til stede i publikumsmottaket og som ikke ønsker å tape ansikt foran dem. Kanskje er det en person som ikke forstår språket, meningen, den juridiske begrunnelsen, eller at avslaget ikke er av personlige årsaker. Uansett har du ikke tid nok akkurat nå til å forklare, til å sette deg ned og høre på det hun har å si. Kanskje det var alt hun trengte den dagen for å få mot til å gå videre.

Fra januar til mai rapporterte NAV-ansatte om 598 tilfeller av vold og trusler. I følge HR-direktøren i NAV dreier det seg om mer utagerende atferd og mer pågående brukere enn tidligere. Det dreier seg om truende atferd, sjikane og vold. I løpet av det siste året har vi sett det i praksis og kjent det på kroppen selv. På min arbeidsplass kjenner alle til minst én kollega som har fått fysiske og/eller psykiske mèn etter en slik hendelse. Det gjør noe med oss. Likevel legger vi fort slike hendelser bak oss, vi dveler ikke ved dem.

Det er så mange kriser som skal avverges, så mange søknader som må behandles, så mange telefoner å ta, så mange rapporter som skal skrives. Så mange munner å mette og så få fisk.

En tidligere kollega skrev på Facebook at «i motsetning til andre yrkesgrupper med lignende mandat er det (...) ingen sympati blant folk flest for NAV-ansatte, ingen støtteerklæringer i media om at de gjør en viktig jobb for samfunnet og dessuten lite ros fra de som faktisk får hjelp».

NAV er et stort system med mange utfordringer, og nettopp derfor må vi som jobber her også gjøres i stand til å møte nettopp disse utfordringene. Vi må læres opp, vi må få tid til å øve oss, bli veiledet, og vi må få hjelp til å stoppe opp en gang i blant og tenke oss om. Vi må få hjelp til å ta innover oss kunnskapen, og øve opp ferdighetene. Fordi hverdagen sluker oss.

Tross alt jobber vi i NAV fordi dette er noe vi har lyst til, det er noe vi tror på. Vi har en tro på at det vi gjør nytter, at det utgjør en forskjell, selv om den i mange tilfeller er veldig liten. Det oppleves kanskje håpløst, men vi gir oss aldri.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook