Imponert over unge debutanter

Terje Tørrisplass får utløp for skrivetrykket i moden alder.

(Dagbladet.no): Terje Tørrisplass er sommerpoeten med diktet To i regn, som er del av to dikt om grønsværet. Poeten har vært finalist sju ganger, og var også månedens poet i oktober i fjor. Om å bli sommerpoeten 2009 forteller han:

- Jeg ble såre fornøyd med å bli nominert, og hadde skråsikker tro på alfanabetens sterke teglverk. Så at det ble diktet mitt, var veldig overraskende. Og desto mer gledelig!

- Hvordan ble dette diktet til? Er naturen viktig i alt du skriver? Og hvordan er det i livet ditt, for deg, vil du si at du er i ett med naturen?

- Uten å ta for hardt i, kan jeg si at de fleste av dagene mine er tilbrakt utendørs. For meg er naturen både arbeidsplass, lekegrind og tilfluktsrom. Det er klart at det må prege meg som menneske. Og poet. I vår og sommer har jeg hatt et lite prosjekt på gang med temaet form/identifisering. Da falt det naturlig å bevege seg inn i "grønsværet". Disse diktene handler ikke om besjeling, men mer om ymse skapningers form og uttrykk som bilde på indre tilstander, varige eller i streif, i dikt-jeget. Det meste og de fleste har en storhet i seg. Spesialiteter for å opprettholde sin livsform. For meg handler denne identifiseringen mye om en litt sorgmunter selvironi. Det faller lettere å sammenlikne meg med tordivelen enn sommerfuglen, skarven enn ørnen. Er jeg i byer, dras jeg mer mot de brune kneipene enn de fine restaurantene, for å ta det ned på det planet.

- Hadde du en direkte opplevelse som direkte inspirerte det? Eller har det mer utgangspunkt i et konkret bilde, enten virkelig eller mentalt?

- Selv om jeg godt kan ty til fiksjon i diktene mine, vil utgangspunktet alltid være selvopplevde ting. Slik også med dette diktet. Mange ganger har jeg sittet med nistepakka mi innunder ei tustegran og stirret inn i regnet. På en og samme tid observerende til stede og ikke til stede i det hele tatt. Uten den levende poetiske åren ville jeg trolig bare sittet og irritert meg over at det ikke sluttet å regne. Men gjennom bregnebladets vippende rytme under dråpene, blir dette enkle mennesket nærmest suggerert inn i et mer utvidende og fokusert poetisk rom. Der tordivelen brått dukker opp som det konkrete uttrykket som holder poeten fast til jorda, slik at diktet kan bli skapt.
Å dikte seg inn i enhet med naturen, hele veien fra landskapet som omgir oss, inn til de minste kryp, gir stor mening for sommerpoeten.

- Jeg er så sær at jeg av og til kjenner meg dundrende lykkelig når det slår meg at alt er meningsløst. At vi står frie her, til å skape egen mening. Det poetiske språket har for meg blitt den beste måten å gi denne meningsskapingen en form. Man må jobbe med språket, håndverket er noe man må lære seg, men poesien opplever jeg som et indre trykk. At noen mennesker dirrer under dette trykket i større grad enn andre, er like forunderlig som et big-bang. Jeg har alltid vært imponert over at folk i ung alder kommer ut på bokmarkedet med strålende diktsamlinger, mener Tørrisplass.

Han tror det stykker dypere enn miljøet man har vokst opp i, og for hans egen del handler om mer enn nærheten til naturen.

- Hadde jeg levd livet mitt i en by, ville jeg trolig møtt på poesien rundt hvert gatehjørne. Men motiverende faktorer må være til stede for at dette poetiske bing-banget skal utløses i hver enkelt. Jeg har kjent på denne diktertrangen siden jeg var ganske liten, men andre ting har tatt fokuset opp gjennom åra. Jeg har aldri vært i noe litterært miljø.

Så fant han Diktkammeret — og den motivasjonen han trengte.

- For meg har Diktkammeret vært som en plog i brakklagt jord. Jeg innbiller meg at jeg deler denne erfaringa med svært mange på DK. Slik tror jeg det har vokst seg betydningsfullt for den aktive poesien over det ganske land — faktisk også utover landegrensene. Diktkammeret er unikt og bør ikke ende opp som offer for en kulturell resignasjon, mener Tørrisplass.

Les juryens kommentar:

Stor sanseleg glede:
Å sjå at ting skil seg frå kvarandre og er ulike, og skildra dei slik på eit konkret og sanseleg plan, er eit av utgangspunkta til ein poet. Det er råstoffet til våre dikt. "Eg skjøna dette med auga, aldri med hovudet." skreiv Fernando Pessoa. Å sjå med hjarta, er det òg noko som heiter.

Skyene og månen, begge det same.
Dalar og fjell, kvar ein ulik.
Er dei ein, er dei to?
Storarta! Vidunderleg!

Slik skriv den kinesiske poeten Mumon. Og i eit anna dikt står det "Er ikkje alle eitt?" Diktet til Breivad nærmar seg dette klassiske temaet ulikskap/likskap på ein måte som er ein verkeleg poet verdig. Det er ikkje ein intellektuell analyse, men ei framvising av det å vera i verda, å oppleva stunda. Då regnet fell på bregneblada, på poet og tordivel. Regnet gjer ikkje skil på nokon. Vatnet fell. I si tyngd. Og bregnebladet bøyer seg, og vippar opp att når dropar fell av.

Det klårt sansa biletet; bregneblad i regn, ein skinande tordivel, ein våt poet. Alt dette vert til slutt samla "i ei tyngd" som poeten teier om. Og dette opnar diktet mot eit stort rom. Kva er det han teier om? Det er det opp til den einskilde lesar å leggja inn; av si eiga oppleving, sine eigne tankar og sitt eige sut. Er det kloden sin lagnad? Den store trugselen? Er det den død me alle siglar mot? Det teier altså poeten om. Men noko har me saman. Noko famnar oss slik at den skilnaden som krev ulike ord på ulike ting, ikkje er så stor. Den står opp mot den same stilla. Den både nemnde og unemnde tyngda. Eit tordiveldikt med ein stor og regnfull himmel over. Og, opplever eg, med ei stor sanseleg glede inni.

For juryen,
Helge Torvund
Juryen består også av Niels Schia, Kristian Rishøi og Maria Børja.

Skriv dine dikt i Diktkammeret