PRODUKTIV: Jon Michelet debuterte i 1975 med «Den drukner ei som henges skal» og har siden utgitt omkring 40 bøker. Foto: ADRIAN ØHRN JOHANSEN
PRODUKTIV: Jon Michelet debuterte i 1975 med «Den drukner ei som henges skal» og har siden utgitt omkring 40 bøker. Foto: ADRIAN ØHRN JOHANSENVis mer

Ingen er uskyldig

I sommer kårer Dagbladet Norges beste kriminalroman gjennom tidene. Jon Michelets «Hvit som snø» er nummer tre.

Vilhelm Thygesen våkner opp med blod på soveposen og en død mann på badet.

Slik åpner «Hvit som snø», Jon Michelets ultimate Oslo-krim hvor han trosser Kiplings ord om øst og vest og lar to de møtes i Oslos underverden.

Dop, vold, vakre frisørdamer og glohet løksuppe utgjør bare noen av ingrediensene i Jon Michelets eminente roman som rev bindet fra øynene og lot oss se Tigerstaden på en helt ny måte. «Hvit som snø» er mektig kost – en sterk fortelling fortalt på en sterk måte.

Jeg vokste opp i en by ved Mjøsa på en stødig diett av røverhistorier av alle slag. Så da min lesende tante Vesla stakk til meg ei svart bok med beskjed om at denne ville jeg nok like – siden hun hadde følt det nødvendig å lese boka under dyna med lommelykt, fordi den fikk henne til å føle seg som en prippen skolefrøken – skanna jeg kjapt baksideteksten, for å forsikre meg om at jeg ikke kom til å kaste bort flere verdifulle lesetimer på en tander fortelling som ikke oppfylte mine ufravikelige krav til hva en roman skulle inneholde, før jeg kasta meg hodestups inn i en annen verden og mitt første og helt avgjørende møte med Vilhelm Thygesen.

Siden den gang har jeg utvikla et usunt forhold til «Hvit som snø». Jeg leser den om igjen minst en gang i året og hver gang suges jeg nok en gang rett inn i beretningen om DeSoto, Alaska-jakka, Larry Reklame, Frisør-Linda Leirgulen, Hermann, Henki&Terje, Ville Thygesen og den styggvakre forvokste provinsbyen jeg nå har bodd i mer enn et kvart århundre, men som jeg bare måtte se med egne øyne etter å ha rast gjennom «Hvit som snø» og begynt forfra igjen så fort siste side var unnagjort, for nesten tretti år siden.

Det tok meg litt tid å spare opp penger men så fort jeg hadde nok kroner satte jeg meg på toget fra Lillehammer med to kulinariske mål for øye: Å spise løksuppe på Kafe Eno på Strømsveien, for å sjekke om den kunne være så god som Thygesen påsto, og om man fikk servert remuladen VED SIDEN AV roastbiffsmørbrødet på Kunstnernes Hus.

Dessuten ville jeg finne frisørsalongen på Vålerenga der Linda jobbet, mens det helråtne dopreiret på Sagene forble uutforsket til jeg noen år seinere vendte tilbake som en annen morder, flyttet inn i nabolaget og en sein kveld, under passende dekke, tok meg inn i kåken og gikk den etter i de noe slitte sømmene.

«Hvit som snø» festet grepet og slapp det aldri, akkurat slik som Thygesen når han får opp ferten. «Hvit som snø» er for meg den viktigste krimromanen som er skrevet her til røys, en einstøing på treski i en kriminallitterær nordmark fylt av plast og glassfiber.

Jeg våger påstanden at reint håndverksmessig skriver Jon Michelet bedre en de aller, aller fleste norske forfattere og jeg klatrer gjerne opp på deres felles kaffebord iført mine utrangerte beksømsko for å hevde det.

I «Hvit som snø» råder det sprengte språket grunnen, grammatikken og setningsnåla presses opp i rødglødende og plottet klorer seg fast som best det kan, mens Jon Michelet for egen skrivemaskin fornyer den norske kriminalromanen gjennom å hale den motstrebende inn i vår tid på alvor med sine aggressive kontringer mot konvensjoner og sjangerkrav.

Jon Michelet debuterte i 1975 med «Den drukner ei som henges skal» og har siden utgitt omkring 40 bøker innen mange sjangere.

Og etter min mening er de beste av bøkene de som handler om Vilhelm Thygesen- med unntak av thrilleren «Orions belte» og den ramsalte sjøromanen «Tiger Bay».

I tillegg til «Hvit som snø» stiller også «Panamaskipet», «Mannen på motorsykkelen», «Den gule djevelens by» og «Den frosne kvinnen» i en særklasse blant norske kriminalromaner.

«Hvit som snø» er 2-3-5 formasjon, bop-prosa i Jack Kerouacs ånd med Sjöwall &Wahlöö i bagasjen, men med volumknappen skrudd opp til 11. Den er skrevet med tett, dramatisk nærvær og Michelet skildrer sine personer overbevisende detaljert og utstyrer dem med følelsesregister som oppfattes som ekte og menneskelige.

I «Hvit som snø» må Thygesen må gå noen harde, destruktive runder – også mot seg sjøl -i en verden i oppløsning.

Michelet er opptatt av å skildre samtida og han er en utrettelig utforsker av så vel byen som mennesket i all sin sammensatthet – og enkelhet.

Jon Michelet SER byen – han skildrer Oslo med en undersjøisk ulvs perspektiv, han svømmer tett innpå og gir oss vorter så vel som urbangeografi av første skuffe. Hver gang jeg leser boka blir jeg minnet om en mentalitet, om et sted, et strøk, en bygning som er jevnet med jorda og har blitt erstattet med tanketomhet, blendende overflater og feika autentisitet.

Michelet turnerer et broket galleri med stø hånd.

Han befolker boka med en mangfoldig, særpreget og ikke minst fascinerende flokk løse fugler og noen litt mer stedfaste eksistenser.

Dialogen er variert, treffsikker, troverdig og passer til karakterene som verken tenker eller uttrykker seg skjematisk eller likt. Michelet har et rikt språktilfang som han behersker til det fulle og han vet eksakt når han må begrense det og tilpasse språket til personenes bakgrunn og situasjon. Dette er noe mange norske krimforfattere hadde hatt glede av å studere nærmere.

Michelet bruker av sin egen, svært omfattende kunnskap på en besnærende måte som aldri blir rein show-off.

Jeg kan for eksempel aldri kikke opp mot taket av Nasjonalgalleriet og griffene som bor der eller lese ordet hønseringer uten å tenke på Thygesen

I «Hvit som snø» tar Jon Michelet tempen på samfunnet og stiller en diagnose som skulle vise seg å bli vår normaltilstand.

Ved å lese «Hvit som snø» kan man se når mye begynte å gå galt i det moderne Norge. Og bakenfor synger åpenbart Sjöwall og Wahlöö som med sine ti geniale romaner om en forbrytelse dannet skole for den moderne, politiske kriminalromanen – forbrytelsen i deres bøker var selvsagt nedbyggingen, uthulingen og ødeleggelsen av Folkhemmet.

«Hvit som snø» er ikke bare Aske i munnen og sand i skoa, den er glødende køl i kjeften og uslepne diamanter i støvla.

I Vilhelm Thygesen har Jon Michelet skapt den mest levende og komplekse figuren i norsk kriminallitteratur ever – en antihelt for ei tid da egoismen råder og fellesskapet må vike – ei tid mer harrygrådig enn før, til tross for at vi regner oss som de mest chicke i hele verden.

«Hvit som snø» åpner med en setning av ikoniske proporsjoner og med evigvarende sannhetsgehalt: «Vilhelm Thygesen var ikke død.»