TROLSK: «Prinsesse Mononoke», som omsider har fått norsk kinopremiere, var Miyazakis internasjonale gjennombrudd.
TROLSK: «Prinsesse Mononoke», som omsider har fått norsk kinopremiere, var Miyazakis internasjonale gjennombrudd.Vis mer

Hayao Miyazaki og tegnefilmen:

Ingen lager tegnefilm som Hayao Miyazaki

Den japanske mesteren nekter å forenkle verden for barna i publikum

Kommentar

Det tok sin tid før fortryllelsen fra tegnefilmene til Hayao Miyazaki spredde seg utenfor hans hjemlige Japan. Denne helgen hadde klassikeren «Prinsesse Mononoke» kinopremiere i Norge - tyve år etter at den først ble sendt ut i verden. I USA ble «Nausicaä – prinsessen fra Vindens dal» og «Min nabo Totoro» utsatt for store kutt for å bli vurdert som mulige å selge.

I forkant av lanseringen av «Prinsesse Mononoke» i 1997 ville den Harvey Weinstein, bulldogen av amerikanske distributører, bygge kraftig om på filmen, helt til en av Miyazakis produsenter sendte ham et samuraisverd i posten med en lapp der det sto «ingen kutt». «Prinsesse Mononoke» ble det internasjonale gjennombruddet til Miyazakis Studio Ghibli, og beredte grunnen for at deres «Chihiro og heksene» kunne vinne Oscar for beste animasjonsfilm i 2002 — som første animefilm noensinne.

«Anime» brukes som regel som en samlebetegnelse for japansk tegnefilm og særtrekkene som ofte finnes der: Skikkelser med unaturlig store øyne og bølgende hår, og historier med innslag av magi, skildret i sterke, klare farger. Miyazakis filmer har alt dette, og samtidig er de umiskjennelig hans egne. De kan være realistiske inntil det brutale, der det verken stikkes under stol at folk dør i krig eller at foreldre kan forlate barna sine. Imidlertid er dette gjort med en empati som gjør at også unge seere først og fremst føler seg tatt på alvor.

Miyazakis filmer bærer også preg av at han er en intens og interessert observatør av barn i forskjellige aldre og hvordan de oppfører seg, og omhyggelig i å portrettere hvordan de leker og nærmer seg verden. For noen år siden gikk han da også ut og kritiserte utviklingen innenfor anime, som han mente var dominert av besatte og innforståtte fans som hadde glemt å følge med på verden utenfor tegnerommet.

Da jeg intervjuet Miyazaki i 2008 snakket han nettopp om sin motstand mot å forenkle verden for barnas skyld. «Verden er kompleks», sa Miyazaki den gang. «Filmer som har som utgangspunkt at barn ikke forstår hva som skjer, er uten unntak kjedelige». Av blant annet den grunn har filmene fremstått som alternative frirom fra de store amerikanske tegnefilmene, der mange også har vært mesterverk på sitt vis, men som er preget av det kommersielle imperativet om at de må nå bredt ut og ikke støte.

Samtidig er Miyazakis filmer eventyrlige og gåtefulle, styrt av en ofte gåtefull drømmelogikk og en sterk bevissthet om at motiver ofte er basert på følelser snarere enn fornuft. Det gjør filmene til rike verdener som det er umulig å få oversikt over, som fortsetter å egge fantasien gjennom flere seerseanser. De gir aldri fra seg alle hemmelighetene sine.

Av den grunn har ikke Miyazaki bare vært innflytelsesrik gjennom det han har laget, men også gjennom innflytelsen på andre tegnefilmskapere. John Lasseter, kreativ sjef i Pixar, som står bak «Toy Story», «Wall-E» og «Up», setter på Miyazaki-filmer for de ansatte når de er uenige, for å bli inspirert på ny. «Indiana Jones»-produsent Frank Marshall og «Pans Labyrint»-regissør Guillermo del Toro er nesegruse fans. Gjennom slike fans har også sansen for det uforutsigbare og fabulerende lekket inn i den vestlige hovedstrømmen. Trylleformelen har virket.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook