SJAKALEN: Soloalbum nummer to fra Janove Ottesen sliter med å svare til sine egne ambisjoner, skriver vår anmelder. Foto: Arne Bru Haug.
SJAKALEN: Soloalbum nummer to fra Janove Ottesen sliter med å svare til sine egne ambisjoner, skriver vår anmelder. Foto: Arne Bru Haug.Vis mer

Anmeldelse: Janove - «Artisten & Marlene»

Intet nytt fra Vestfronten på Kaizers-frontmannens nye soloalbum

Kaizerens nye klær.

ALBUM: «Artisten & Marlene» selger seg selv inn som et epos.

« Artisten & Marlene »

Janove

3
Janove Ottesens andre soloalbum er til forveksling lik en Kaizers Orchestra-plate

Plateselskap

Petroleum Records

Det viser seg ikke bare gjennom den utmattende spilletiden – femten spor fordelt på 71 minutter – men også den overordnede kjærlighetsfortellingen: To ballettdansere får mulighet til å blåse nytt liv i sin ungdomsforelskelse idet de «havner under vingene til samme operaeier i Russland», skal man tro presseskrivet.

Høres det kjent ut? Det er kanskje ikke så rart. I motsetning til den engelskspråklige, tidvis rørende americanaflørten «Francis’ Lonely Night» (2004), er Janove Ottesens andre soloalbum til forveksling lik en Kaizers Orchestra-plate.

Selv når man ser bort fra de kreolske rytmene, Sjakalens rabiate fakter og det diabolske pumpeorgelet («Om Me Går Ner»), er det lite som skulle tyde på at «Artisten & Marlene» ikke finner sted i samme univers som katalogen til det (enn så lenge) oppløste Bryne-bandet: En kullsort, tegneserieaktige verden der klokkene ser ut til å ha stanset rundt 1917, og det stadig er intet nytt fra Vestfronten.

Som tenåring fant jeg mye glede i å grave meg ned i Kaizer-fiksjonen, men etterhvert har den vist seg å være rimelig emosjonelt begrenset. Som Maria Horvei skrev i sin anmeldelse av «Violeta, Violeta Vol. II» (2011): «Eit sverd laga i papp kan aldri borra like djupt som eit smidd i jern.»

Midtveis på «Artisten & Marlene» finner man særlig to klossete ballader som understreker dette problemet: «Mine Siste Berømte Ord» og «Vår Uendelige Sang». Begge går Coldplay i næringen – her er føttene plantet på flygelet, armene strukket mot stjernene – men kommer til kort med svært lite overbevisende linjer som «Du sa ‘Ska mi’skje bare vær et ungt og vakkert par’/‘Det kan mi godt’, det va mitt svar».

Man hører det er ment å mane til De Store Følelsene, men jeg kjenner knapt noe som helst – en mild irritasjon, om noe.

Det er som feilslåtte versjoner av Kate Bushs bokstaveligt talt fantastiske «Snowed in at Wheeler Street», som er en låt om uoppfylt kjærlighet som strekker seg over drøye tusen år og flere verdenskriger. Bush har det som Ottesen i beste fall har tapt med årene: Evnen til å universalisere sine karakterer.

«Artisten & Marlene» er riktignok mer liv laga når den holder seg til upretensiøs gitarpop. «Me Vokser Aldri Opp» er det mest overskuddspregede fra denne kanten på en stund, mens «I Natt Blir Du Fri» med hell leker seg med dansbar britpop. Samtidig er storslåtte «Spinner For Deg», drevet av en mektig mur av blåsere, det beste skiva har å tilby de eldste Kaizers-disiplene.

Sammenlignet med «Violeta, Violeta Vol. III» (2012) – svanesangen der oljefatsorkesteret hørtes ut som en parodi på seg selv – låter det som Janove og hans nye medhjelpere har forsøkt å more seg under innspillingen av «Artisten & Marlene».

Det blir ikke nødvendigvis verdt å bruke tiden på av den grunn. «Hvorfor må musikken ta slutt? La han heller spille ud,» messer Ottesen på nevnte «Mine Siste Berømte Ord». Tja. Noen ganger er det kanskje best å gi seg mens leken er ennå god.