Iskaldt på konservatoriet

Ondskapen har tatt kjole på og spiller Schubert i Michael Hanekes siste rystelser for lerretet.

Østerrikeren hensetter oss stadig i en tilstand av himmelfallen uro med sine framstillinger av den helt isnende kynisme. I «Pianolærerinnen» bidrar Isabelle Huppert sterkt til uhyggen. Hun kunne ikke vært bedre som Erika, en grovt morsundertrykt musikkprofessor med nystrøken fasade, sykt sinn og hybel hos en redselsfull mamma (Annie Girardot).

Indre inferno

Morsrollen, kontaktløshet, konsekvensene av mangel på nærhet er noen av Hanekes temaer, der han med sedvanlig distanse observerer dette borgerskapets barn på vei mot desperat fortapelse.

Vi ser professoren skjære seg i underlivet med barberblad, oppsøke pornobutikker, kikke på elskende mens hun urinerer. Hennes indre er en ren dommedag av pornofantasier, selvpining og sadomasochistiske drømmer.

Eleven Walter (Benont Magimel) blir middelet til endelig å få å leve det hele ut, og å høre henne fortelle om ønskene oppleves nesten like ille som å se dem. Sakesløse pianostudenter utsettes for attentater så grusomme at ingen skrekkfilm trengs, så lenge Haneke er på ferde.

Både Huppert og Magimel fikk skuespillerpriser i Cannes. Huppert har i alle fall fortjent sin, med sin sylklare, modige tolkning av en forkvaklet sjel - en studie vel verdt å få med seg.

Beregnende

I likhet med filmen, som vel kan sees som en ekstrem billedliggjøring av umyndiggjorte kvinneliv i moderne tid. Nå er det også her «Pianolærerinnen» svikter. Regissøren er en grunnleggende svartsynt, kjølig observatør. Når han som i «Funny Games» (1997) er helt poengtert i sine hensikter, er han en utmerket kommunikator. Her vaker den gamle skurken, Samfunnet, vagt og politisk korrekt i bakgrunnen uten at det egentlig begrunnes. I stedet for å tydeliggjøre sammenhenger han åpenbart mener fins, faller Haneke for fristelsen til å meske seg med pikant ondskap. Selv den vennlige Walter antar unødvendig og plutselig dyriske dimensjoner.

Dermed er det grunn til å tvile på regissørens motiver, for selvsagt kan hans ladete skrekkskildringer vekke pirrende nysgjerrighet i bredere kretser enn han er vant til.

Og selv om han beskriver den ultimate følelseskulde, ville han stått seg på å vise litt medfølelse med sine personer. Nå har «Pianolærerinnen» et beregnende skjær over seg. «Se hva jeg tør,» sier Haneke. Men interessant er det, og absolutt rystende.