Ja, vi elsker svake grupper

«I Norge elsker vi svake grupper. Men bare hvis vi kan synes synd på dem, og gi dem et tilbud. Slik Tove Janssons mummi-familie bestemte seg for å elske det usynlige barnet.»

Sosialantropolog Marianne Gullestad er siste taler på en lang liste av fagpersoner som til enhver tid synes noen tar for stor plass. I sin artikkel Rehman skygger for andre (Aftenposten 01.08.02) redegjør hun for hvorfor Shabana Rehman burde overlate plassen sin til andre. Hun legger frem det hun kaller en «nøktern gjennomgåelse av Shabana Rehmans egen rolle i den norske offentligheten (...)» i en analyse på ti punkter. I stedet for å gå i rette med det Gullestad mener er en feilaktig virkelighetsbeskrivelse, angriper hun Rehmans person og diskvalifiserer hennes grunnlag for å ha en sterk posisjon i mediedebatten. Fire av punktene ufarliggjør Rehman ved å tilskrive hennes posisjon ytre og forgjengelige kvaliteter som slår an i en populærkultur.

Gullestad skriver seg inn i en historisk tradisjon av usaklig argumentasjon som særlig rammer kvinner. Hun snakker om sjarm, ungdommelighet og et vakkert ytre i en tabloid verden. At Rehman gjentatte ganger har vært utsatt for trusler om vold, nevner Gullestad i en bisetning. At Rehman med styrke hevder at fagpersoner og venstreintellektuelle i Norge har fortiet konfliktene i det flerkulturelle samfunnet, viser hun liten interesse for å lytte til. I angst for at det skal forkludre debatten. I angst for at folk ikke skal være nyanserte nok til å ha flere tanker i hodet samtidig. Ikke alt er kultur. Noe er kriminelt. Tvangsekteskap, omskjæring av kvinner og drap er kriminelle handlinger. Det bør ikke være en forventning hos noen at det skal være tema for dialog.

Professor i sosialantropologi Thomas Hylland Eriksen erklærer i en kommentar at man ikke må ta Rehman «som en talsperson for innvandrere». Begge sosialantropologene mener de har et bedre grunnlag for å forstå innvandrere i Norge, enn det Shabana Rehman har. Hvem Rehman forstår, se det er gåtefullt. Flere innvandrere uttaler seg til Aftenposten om at de føler Rehman ikke representerer dem, slik jeg ofte føler at norske synsere ikke representerer meg. Men det er til gjengjeld ikke noe krav til norske rikssynsere at de skal representere alle nordmenn. På en gang. Det er heller ingen som har gjort det til sitt levebrød å mene noe om nordmenn eller sosialantropologer som homogen gruppe, der innvandrere og utlendinger som har gjort oss til forskningsobjekt uttaler seg om hvordan vi egentlig har det. Heldigvis. Man kunne helt sikkert satt opp en analyse på ti punkter om sosialantropologer, som diskvalifiserte Gullestad og Hylland Eriksen på grunnlag av generasjon, særinteresser, proteksjonisme o.l. Det lar jeg være.

Etter ti år i Speider'n lærte jeg at «når kart og terreng ikke stemmer overens, er det alltid terrenget som er riktig». Det har jeg tenkt mye på. Mange av oss er bekymret over at mobbing av muslimer søkes legitimert i angst for terrorisme etter 11. september. Mobbere kan likevel ikke definere agendaen for hva reflekterte mennesker skal diskutere for å gjøre verden til et bedre sted for alle. Mange er redd for at fokus på problemer tar oppmerksomheten bort fra det som er positivt. I Norge er vi særlig redd for det. Pedagoger og lærere, sosionomer og antropologer har i hele min oppvekst snakket om «svake grupper». De som faller utenfor systemet. På 70-tallet var skolehverdagen i store trekk lagt opp for at de som falt utenfor normen ikke skulle merke at de gjorde det. Vi har i lang tid hatt en debatt i norske medier om den offentlige skolens utfordringer. Vi har brukt veldig mange penger og pedagogisk innsats på å få bedre trivsel og læring i skolen, uten at resultatet står i forhold til innsatsen. Stemmer kartet med terrenget? Pedagoger snakker fremdeles om at skolen må ta ansvaret for å tilrettelegge dagen slik at «de som faller utenfor» ikke faller utenfor. Individuell opplæring. I praksis sier de samme pedagogene at «de ressurssterke klarer seg jo likevel», og er følgelig ikke like individuelle som de andre; de «svake gruppene». De vi kan gi et tilbud. De som bekrefter vår rolle som givere, vinnere, omsorgspersoner. De som sikrer at kart og terreng stemmer fremdeles. Ressurssterke elever trenger ikke noe omsorgstilbud. De stiller andre krav. Shabana Rehman trenger ikke noe omsorgstilbud. Hun stiller krav til norske fagpersoner om at de må slutte å kalle kriminalitet for kultur, og gi plass til andre talspersoner enn undertrykte, religiøse hjelpetrengende. I tillegg får hun sitt (flerkulturelle) pass påskrevet av fagfolk som har basert hele forskningen sin på at forskningsobjektet trenger dem som talspersoner.

Hvorfor er ikke Gullestad og Hylland Eriksen begeistret og stolte over at vi har en medievirkelighet som gir plass til andre enn norske forskere og en bekymret omsorgsrolle? Hvorfor insisterer de på at det er de andre, de som «faller utenfor» sin stemme de heller vil høre? Ville disse uttalt seg hvis Rehman ikke gjorde det? Hvem ville snakket hvis Gullestad ikke sa noe?

Mummifamilien elsker frem det usynlige barnet. Langsomt blir kroppsdel for kroppsdel synlig, fordi barnet blir vist tillit. Heldigvis slutter ikke familien å elske det usynlige barnet, selv om det blir synlig på måter mummifamilien ikke hadde tenkt på. Men det er i eventyret.

Shabana-debatt

Hvorfor er ikke Gullestad og Hylland Eriksen begeistret og stolte over at vi har en medievirkelighet som gir plass til andre enn norske forskere og en bekymret omsorgsrolle? spør forfatter Kristin A. Sandberg.