Jan Erik Vold helt fra begynnelsen

Jan Erik Vold (60) er aktuell med 777 utvalgte egne dikt i samlingen «I Vektens tegn». 17 samlinger på 35 år. Hvordan begynte det? Og hvor kommer egentlig diktene fra?

- La oss ta det helt fra starten. Jan Erik Vold. Hvordan begynte det?

- Faren min, Ragnar Vold, var politisk skribent i Dagbladet. For meg lå det ikke noe opprør i det å skrive. Jeg leste ikke så mye dikt, men jeg merket meg selvsagt Wergeland og Obstfelder. «Lillelord» av Johan Borgen var sånne ting jeg leste. Ja, også Harald Sverdrup, Stein Mehren og Tor Jonsson likte jeg.

Vold tenker seg litt om.

- Det skjedde noe på veien til å bli voksen. I kjærlighetens labyrint. Jeg opplevde det som alle opplever, å bli stående igjen aleine. Jeg blei lei meg, forvirra og følte meg helt «lost». Så skrev jeg litt, og det jeg skrev ble ytringer som nærmet seg lyrikk - ikke romaner.

Samtidig hørte Vold mye musikk.

- Plater og jazz fikk meg inn i nye ytringer som de amerikanske beat-folket styrte med. Kerouac, Ginsberg, Creeley og mange andre.

I 62 og 63 studerte Vold i Santa Barbara, California. Der leste han Samuel Beckett og Albert Camus som representerte et moderne, sterkt uttrykk. Miljøet var godt og progressivt.

- Jeg lærte hvor flott og relevant litteratur kan være, sier han.

- Og hele tida skrev du litt selv?

- Ja, og på tredje forsøk fikk jeg napp hos Gyldendal. Da hadde jeg lest meg inn i modernismen og plukket ideer her og der. Debuten «Mellom speil og speil» i 1965, ble en stilisert syklus av dikt som omhandler samvær og fravær - og hvor går verden videre. Samlingen føles litt fjern i dag. Den tilhører ungdommen. Men, den representerte noe nytt og annerledes i Norge, derfor er den likevel interessant.

Vold er fjern i blikket. Han rugger litt på kroppen, tenker, det er som om han ser livet på film. Han har tatt spørsmålet om å fortelle sin historie på alvor.

Bråk

- Som formann i Studentenes Kulturutvalg ble jeg kjent med Tarjei Vesaas. Jeg fikk låne hytta hans på andre siden av Vinje-vannet en sommer. Der oversatte jeg Beckett. I noen år var jeg mye for meg sjæl. Jeg gikk og samlet meg. Så begynte Vietnamkrigen. Og så kom diktsamlingen «HEKT» i 1966, hvor verden er til stede. Da var det i gang for min del, sier Vold.

- Ja, så ble det bråk. Jeg leste «Faen i hælvete-dikt» og «Kulturuke». Jeg ble refusert i Dagbladet, men kom inn bakdøra via Dusteforbundet. Det samme skjedde i radio. Jeg fikk lese på sportsavdelingen og barneavdelingen, alle andre avdelinger enn kultur. Jeg var blitt en det gjaldt å holde litt i tømme. Jeg fikk brev fra Dagbladets kulturredaktør om ikke å sende inn mer til Dagbladet. Det var forresten samme person som ba meg sitte i Dagbladets representantskap, jeg skal på generalforsamling der etterpå, smiler han lurt.

Tale for loffen

Julaften 1966- 1967 ble dikt av Vold trykket på førstesida av den danske avisa Information og på kultursidene i Dagens Nyheter.

- Da kan jeg huske at jeg sto på muren ved Uranienborg kirke og tenkte mitt. Jeg hadde Tarjei Vesaas og Gunnar Ekelöf på min side. Det rakk for meg, sier Vold.

I 1968 kom «Mor Godhjertas glade versjon. Ja». Gjennombruddet. Vold leste dikt på TV og radio og ble lagt merke til. Hvem kan glemme Volds opplesning av «Tale for loffen»? Året etter ga han ut samlingen «kykelipi», en motreaksjon. Den ble sett på som tullete og dermed provoserende.

- «Mor Godhjerta» hadde vært såpass oppsiktsvekkende at folk måtte gi seg. Og tenke ja, ja, det er noe ved denne mannen, men med «kykelipi» tenkte de: oj, nå som han var så god, og så kommer disse tullete greiene...

Vold undrer seg litt over at mange har unngått å merke sårheten som er til stede i «Mor Godhjerta». Blant annet hadde farens død preget ham sterkt.

- Jeg har ikke sett noen ordentlig lesning av «Mor Godhjerta». Hvem er hun, spør Vold ut i lufta. Etter et lite sukk svarer han selv.

- Hun er i hvert fall godhjerta.

Formidlerrollen

- Hvordan oppstår diktene dine? Hvor kommer de fra? Utenfra eller innenfra?

- Diktene kommer både utenfra og innenfra. Hva er utenfra og innenfra? Hva er et dikt? Det som kjennetegner det er at jeg kan gjøre hva jeg vil.

I perioden 65- 70 skjedde det et brudd i hvordan dikt skulle se ut. Vold hadde gitt ut sju diktsamlinger. I mellomtida hadde både Beatles og Vietnamkrigen forandret verden. Etter 1970 skrev Vold zen-dikt. I 1979 kom «sirkel, sirkel», en samling som omfattet den store sirkelen - hele kloden. I 1987 kom «Sorgen. Sangen. Veien» hvor tittelen sier hva boka handler om. De fire nyeste diktsamlingene er mer utadvendte. «En sirkel is» fra 1994 inneholder skøytedikt. Den knytter litt an til Volds barndom, noe han ellers ikke har skrevet mye om.

- Du har jobbet mye med andre lyrikere. Formidlerrollen er viktig?

- Ja, de kan synes hva de vil om dikta mine, men det andre jeg gjør er i hvert fall ålreit.

- På en opplesning i Oslo i forrige uke sa lyrikeren Øyvind Berg at du var underforstått og at en årsak til det kunne være arbeidet ditt med å presentere, spre og belyse andre poeters arbeid.

- Jeg har følt meg mer uforstått enn underforstått. Men, nå kommer det noen refleksjoner.

Liker du det?

- Jeg synes det har vært tynt, men er glad for det som kommer nå. Det å være et tema er ikke noe man setter seg fore å bli. Men, det er jo en kvalitetsanerkjennelse. Jeg tror kanskje mange har manglet kunnskapen som skal til for å knytte alle elementene som er i sving. Poesi, musikk, jazz...

Ingenting

- Hva er det meningsløse?

- Småstein, for eksempel. Det å skrive om furukongle i stedet for grankongle, om spurv i stedet for kongeørn. Jeg har aldri skrevet om kongeørn.

Vold ser på meg.

- Jeg kan ikke snakke om sånne ting. Det blir bare rør. Jeg har ikke system på det. Jeg har ikke en bevisst teori bak det, sier han.

Så kommer det.

- Det er deilig å ha sagt: Ingenting er ingenting. Og å ha sagt det to ganger. Ikke tre. Det er jo ingen påstand. Ikke noe å si i Dagsnytt 18, for eksempel. Vold refererer til diktet «Ingenting» fra samlingen «Spor, snø» (1970):

ingenting

er ingenting, ingenting

er ingenting

Sirkler og trær

- Hvorfor er du så opptatt av sirkler?

- Bare se på bordet her hvor mange sirkler vi sitter og ser på. Vold teller.

- 20 sirkler ligger det foran oss. Det er mer oppsiktsvekkende at det ordet forekommer så sjelden. 20 sirkler! Jeg tenkte ikke på det sjæl, men det er jo påfallende.

- Nå er du veldig konkret.

- Ja, men det er det man skal være. Det lille jeg gjør er å observere lite grann. Jeg ser en struktur der andre ser en asjett, men jeg ser asjetten også. Jeg mener ikke å hovere, å si: Åh! - jeg er sløy, jeg. Det er bare sånn.

- Du skriver mye om trær. Er naturen viktig for deg? Hvor går skillet mellom natur og kultur?

Vold vogger som om han hører en melodi.

- Trær gir årstidene. Oslo er en by med mye landlig i seg. Jeg er vokst opp her med brustein og trikkeskinner, med skog og sjø. Han begynner å bla i boka og leser høyt:

(...)

på hver kvist som

presser seg ut

av grenenes

svart, det er en alm det der, sa Egil, han vet

forskjell

på løv og løv, han lurte på

hvorfor

jeg syntes det var så trist

når bladene

sprang

ut, vi

satt høyt i hus og stirret

rett inn i treet, det er fordi

det varer

kort, sa jeg - da vi kom tilbake

3 dager seinere var

almeknoppene

blitt 10 cm

grønne slabbedasker, født var født

(...)

- Det er vakkert. Nå er det vår igjen. Vi forvandles om våren. Tapeten skifter farge x antall ganger - så er forestillingen over. Sånn er det for alle. Det er den dype følelsen... Jeg har en alm utenfor vinduet mitt. Nå kan jeg se gjennom greinene. Jeg vet at det kan jeg ikke om en uke. Det er helt synlig og helt ubegripelig. Dette er ikke Dagsrevyen. Vold klapper seg på hjertet og sier:

- Gud er stor.

- Mener du det helt konkret?

- Kall det hva du vil, men skapelsen, eksistensen er stor. Jeg er ikke i opposisjon til noe gudsbilde. Jeg vet ikke om jeg har noe gudsbilde engang, sier han.

Vennskap

Vi skifter tema. På opplesningen sist uke spilte Egil Kapstad, jazzmusikeren Vold har samarbeidet med i 15 år, en fersk komposisjon til Jan Erik Vold. Jeg sier at det var et flott stykke. Vold blir stum en stund. Stykket har gjort inntrykk.

- Egil kjenner meg. Jeg føler meg sett. Han har fått med også det viltre, boblende i meg. Det største i både vennskap og kjærlighet er å oppleve at noen ser deg som menneske.

- Jeg ble refusert i Dagbladet, men kom inn bakveien via Dusteforbundet, sier Jan Erik Vold. Nå er han opptatt av ulike ting som får en nydelig geometri. For eksempel trikkeskinner.