DEMONENE: «All The Demons That I Carry» er tittelen på dette bildet, som Nora Graff Kleven sjøl malte i 2012.
DEMONENE: «All The Demons That I Carry» er tittelen på dette bildet, som Nora Graff Kleven sjøl malte i 2012.Vis mer

Debatt: Psykiske plager

Jeg er ikke i betalt arbeid. Men jeg jobber beinhardt

La oss snakke om det arbeidet som verken er hvitt eller svart, fordi det økonomisk sett er totalt ulønnet.

Meninger

Tenk deg at samfunnsdeltakelse som å yte tjenester, betale skatt og å gi av sine talenter skjer i en virkelighet som måles i en skala fra 0 til 100. Det vil være forståelig om dem som yter opp mot 100 synes at de som yter fra 0 til 10 gjør og gir lite. Men er du klar over at det finnes en hel virkelighet som foregår i en skala fra 0 til minus 100?

Ser du de rundt deg som slett ikke starter i 0 og kan bygge seg opp derfra, men som starter på minus 45 eller minus 98, og FØRST må komme seg opp til 0, før de kan gjøre arbeid som anerkjennes? Du vet, hun som har høyt fravær grunnet «omgangssyke» – kanskje hun har sterk angst uten å være klar over det? Eller han som ikke engang stiller på jobb – kanskje han har lært at han ikke er verdig en jobb? Forstår du at arbeidet fra minus 100 til 0 tar LANG tid? Det er snakk om år, ikke måneder.

BLOGGER: Nora Graff Kleven. Vis mer

Jeg ble dyttet ned i minussonen da jeg som sjuåring opplevde overgrep fra en tillitsperson. Heldigvis ikke en av mine aller nærmeste, men likevel en nær person jeg var opplært til å stole på. Skole er noe jeg alltid har «fikset». Jeg visste hvordan jeg skulle trylle fram en stil i siste liten, eller få gode karakterer selv om jeg hadde det elendig. Å tjene egne penger var det verre med. Min opplevelse av egenverd var revet vekk. For å kunne tjene penger, så må du tro at ditt arbeid er verdt å betale for.

Dere som mestrer å stå i betalt og anerkjent arbeid, helt eller delvis, år etter år, dere er ikke bare flinke. Dere er heldige. I flere år har jeg jobbet for å bli en som ikke ligger på badegulvet og gråter, en som ikke kaster opp av skyldfølelse – men heller en som tør å si hva hun mener. Det viktigste arbeidet jeg har gjort i livet mitt har i stor grad vært usynlig for verden utenfor: lite anerkjennelse, ingen lønn. Det blir som å delta i et bilrace hvor det ikke anerkjennes at en del av deltakerne faktisk må bygge bilen sin før de kan kjøre – de som bare fikk utdelt bildeler og ikke en hel bil.

I 2010 jobbet jeg i barnehage. Jeg kom for seint gang på gang. Bare én kollega visste at jeg gikk til en psykiater på DPS. Jeg passet alltid på å få time kl. 08.10 de dagene jeg begynte på jobb kl. 09.30. Da rakk jeg nesten jobb. Jeg kom som regel ti minutter for seint, men det var det beste jeg klarte. Jeg ble veldig god til å finne på unnskyldninger for forsentkommingen: å si at jeg hadde behov for psykiatrisk hjelp var utenkelig. Når jeg trenger sånn hjelp, da må det jo virkelig være noe galt med meg! Og det kan jeg ikke si, tenkte jeg.

Våren 2012 hadde jeg en midlertidig stilling. I samme periode oppsøkte jeg for første gang Støttesenter mot Incest (SMI), Oslo. Senteret inkluderer overgrep fra alle tillitspersoner i sin definisjon av incest. Å oppsøke SMI var en enorm terskel å tråkke over – en erkjennelse av hva jeg hadde blitt utsatt for og at dette hadde brutt meg ned. Jeg følte at jeg meldte meg inn i en «klubb» jeg slett ikke ville være medlem av. Jeg hadde ofte panikkanfall den våren. Følelsene var en storm. Å stå i full jobb samtidig ble for mye. Jeg klarte å være åpen om hvorfor jeg ble sykemeldt. Etter noen uker spurte jeg om det var mulig å komme tilbake 50 prosent, men det var ikke aktuelt for oppdragsgiver.

Vi er mange som jobber for i det hele tatt å fungere og så fungere bedre; ha det bedre. Først og fremst for oss selv, men også for familie, venner og samfunnet for øvrig, slik at vi en dag har mulighet til å gi tilbake. Vær så snill, se oss! Vi gjør så godt vi kan i minussonen.

I en terapisituasjon er det jo ikke bare behandleren som jobber, men pasienten eller klienten også. Å helbredes fra et traume krever iherdig innsats fra den utsatte. Det er et stort tap både for samfunnet og den enkelte at denne innsatsen som regel verken anerkjennes eller belønnes. Stigmaet som legger lokk på å snakke om det vonde man har opplevd gjør det også umulig å prate om de prestasjoner man har oppnådd i minussonen. Når du ikke vil høre om mørket nede ved minus 100, vil du heller aldri forstå hvor hardt jeg har kjempet for å komme oppover til gråsonen ved 0. Alle jobbene jeg har hatt har i grunnen vært ekstra arbeid jeg har gjort ved siden av den virkelige jobben – å bli bra av en skade som ble påført meg. Jeg har tatt ansvar. Jeg ga ikke opp, og fant til slutt ut at hypnoseterapi var tingen for meg. Det jeg har produsert til nytte for samfunnet er et godt fungerende menneske.

Dessverre er det slik at erfaringskompetanse er noe som ofte ikke kan dokumenteres formelt. Mange som er arbeidsledige grunnet psykiske plager sitter på verdifull kunnskap som ikke kommer fram i lyset på grunn av formelle krav. Kjære arbeidsgivere, se litt forbi det som står på papiret! For det er gjerne i periodene som er «hull» i CV-en at jeg har lært mest. Se styrken og pågangsmotet som ligger i å møte sin egen smerte gang på gang i en verden som lærer deg å døyve smerten på utallige vis. Se utholdenheten, viljen og gjennomføringsevnen som ligger i å reise seg når man faller. Igjen. Og igjen. Og igjen.

Nei, så jeg er ikke i betalt arbeid. Men jeg jobber beinhardt. Det kunne ha gått så mye verre. Ikke har jeg spiseforstyrrelser. Ikke er jeg selvskader, alkoholiker eller narkoman. Ikke går jeg på medisiner for psyken. Jeg er en kjærlig og engasjert mor for min sønn. Jeg har det stort sett bra. Jeg har nådd nullpunktet. Endelig.

Jeg er klar til å gi.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook