PROSJEKT: En stund var det et så stort prosjekt for kroppen min å overleve at det var alt den orket å drive med, skriver Vibeke Thorning Øverås. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix
PROSJEKT: En stund var det et så stort prosjekt for kroppen min å overleve at det var alt den orket å drive med, skriver Vibeke Thorning Øverås. Foto: Shutterstock / NTB ScanpixVis mer

Jeg får lov til å leve

Nå er det nesten ett år siden noen mistet deg, og mine fikk beholde meg.

Meninger

Nå er det nesten ett år siden våre liv krysset hverandre. Jeg er blitt 31 år nå. Du har pustet liv i meg i nesten ett år. Uten deg ville ikke jeg vært den samme. Uten deg ville jeg ikke finnes i det hele tatt. Noen ganger kan det bare føles sånn. I vårt tilfelle er det sånn. Nå er det nesten ett år siden noen mistet deg og mine fikk beholde meg. Nå er det nesten ett år siden jeg fikk fortsette.

Tenk at din nyre og bukspyttkjertel tar seg av alt på egenhånd og lar meg få lov til å leve. En stund var det et så stort prosjekt for kroppen min å overleve at det var alt den orket å drive med. Jeg kan kjenne de. Organene. I alle fall nyren. Legger jeg hånda på venstresiden av magen, til høyre for arret, under navlen, er den der. Den jobber. Den virker. Og lar meg være i fred.

TAKKNEMLIG: Vibeke Thorning Øverås. Foto: Privat Vis mer

Både du og jeg vet at man ikke får som man fortjener. At ikke livet er rettferdig. Da hadde det ikke blitt sånn for meg eller endt sånn for deg. De som sier at det går bra til slutt, de juger. Men at livet er rart og nådeløst og jævlig og vakkert, det vet vi, begge to. At ønsket om å beholde livet er sterkest når livet er jævligst.

Jeg håper du hadde det bra. Jeg håper du elsket hardt og lo høyt. Jeg håper du var en av dem som levde mest, siden livet ditt ble kortere enn det skulle ha vært.

Litt vondt, det har alle sammen godt av. Du bør liksom få deg en på trynet. Og det fikk jeg. Og så reiste jeg meg igjen. Med litt hjelp. Kanskje jeg kan si at du plukket meg opp? Og så forsvant du. Før jeg kunne si takk.

Du skal vite at jeg gjør mitt beste. I alle fall de fleste dager. Noen dager skal jeg innrømme at jeg bare ligger på sofaen i noe laget av stretch og ser på Netflix. Kanskje jeg yter 30 prosent. Av hva? Av potensialet mitt? Det er vanskelig å vite hva som er ens fulle potensial. Du skjønner sikkert hva jeg mener. Jeg prøver så godt jeg kan.

Jeg skulle gjerne sagt at jeg kom til å gjøre noe stort, eller finne opp noe viktig. Mest sannsynlig blir det ikke sånn. Det er heller ikke det jeg drømmer om. Det er ikke det jeg har savnet når jeg ikke hadde kraft, eller mulighet, til å gjøre noe. Jeg ønsket meg en jobb. Jeg ønsket meg å kunne gå tur med hunden min. Jeg ønsket å kunne være en man kan regne med. En med overskudd som stiller opp, og som ikke avlyser i siste liten. Jeg ønsket å kunne stole på kroppen min, og ikke mistro den og se den svikte meg.

Du og familien din skal vite at delene av deg ligger inni i en kropp som blir klemt og som blir kysset. Inni en kropp som ler og som har et hjerte som banker for mange mennesker og ting som den tror på. Inni en kropp som stadig føles sterkere.

Man bærer med seg menneskene man har møtt. De som har gjort inntrykk på deg og de man bryr seg om. Menneskene man kjenner. Vi kjente ikke hverandre. Hvem var du? Hvem er det jeg har med meg? Kanskje vi gikk forbi hverandre på gata en gang? Kanskje har jeg sett deg på bussen?

En gang fantes vi samtidig. Det gjør vi ikke nå lenger. Det er det eneste jeg vet. Det, og at du var god. At du hadde gode mennesker rundt deg. Som klarte å tenke på andre, da de hadde som vanskeligst selv. Dere tenkte på meg uten å vite om det. Det er ikke sikkert du hadde likt meg engang. Kanskje det eneste vi hadde til felles var at vi likte taco og fint vær? Det spilte ingen rolle for deg hvem jeg var. Du tenkte at alle fortjener en sjanse. En sjanse til.

Den sjansen skal jeg bruke. Jeg skal benytte meg av den hver dag og jeg skal forvalte den godt.

Jeg har fått gå ute en vårdag og fått kjenne kalde vårkinn bli varme og røde i sola. Jeg har fått glede meg til jul, og tatt bilde av hunden min foran peisen i julegenser. Jeg er nemlig en sånn pyton person. Jeg får lov til å holde mannen min i hånda og la ham gå høy og fin ved siden av meg. Jeg har fått ligge på armen hans og føle at jeg er hjemme selv når vi er et annet sted.

I dag har jeg sittet på trikken og gledet meg til å gå på jobb. Vi klarte oss gjennom jobbintervju, vi to. Vi fortalte om det tomme, svarte hullet på CV-en som kanskje har inneholdt mer enn de andre 29 årene til sammen. For første gang satt det noen på andre siden av bordet som ville ha meg likevel. Jeg følte meg så heldig, at jeg nesten glemte hvor flink jeg er.

Takk for at jeg får lov til å tenke på alt jeg skal gjøre, istedenfor alt jeg skulle ha gjort. Takk for at jeg fikk fortsette. 31 år er heldigvis bare begynnelsen.

I 2015 var Vibeke Thorning Øverås én av 110 personer som mottok organ fra avdød donor, og fikk transplantert ny livreddende nyre og bukspyttkjertel.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook