KJERSTI SKOMSVOLD: Har lest Aksel Sandemose på oppdrag fra Nasjonalbiblioteket. Foto: NTB Scanpix
KJERSTI SKOMSVOLD: Har lest Aksel Sandemose på oppdrag fra Nasjonalbiblioteket. Foto: NTB ScanpixVis mer

«...jeg forstår ikke din tilnærming til dette, du virker så følelsesløs.»

Kjersti Skomsvold har lest Aksel Sandemose.

Kommentar

Aksel Sandemoses verk er rikt på temaer. Denne dikteren, som hele livet var på jakt etter morderen i seg selv, etterlot seg et vell av myter og mysterier. Fra mørke romaner som «En flyktning krysser sitt spor» og «Vi pynter oss med horn» svingte han seg opp med store, komplekse fortellinger som «Det svunne er en drøm» og «Varulven».

Dikteren fra Nykøbing skapte sin egen stil. Upålitelige fortellerstemmer driver sitt spill med leseren, avbrutt av essayistiske innslag. Han kunne mye om de merkeligste emner. Minst fire biografer har vært i sving uten å klare å løse hans sfinx-aktige gåte. Sønnen Jørgen kommer nærmest i den fabelaktige boka «Flyktningen» (2004).

TVILLINGER: Sandemose sammen med tvillingene Jørgen og Espen. Espen døde da han var ni år. To år etter døde hans mor av kreft. Vis mer

Kjersti Skomsvold er den femte forfatteren i Nasjonalbibliotekets serie foredrag om fordums litterære storheter. «Sandemose, jeg forstår deg ikke» er tittelen på hennes bidrag. Etter noen halvhjertede forsøk på å lese «En sjømann går i land» og «Det svunne er en drøm» ender hun opp med «Murene rundt Jeriko» (1960), en selvbiografisk bok, skrevet etter at dikteren i løpet av to år hadde mistet både sin sønn og sin samboer. Under lesningen gikk Skomsvold selv gravid med og fødte sitt første barn.

Forholdet mellom tragediene i Sandemoses liv og måten han omsetter dem språklig er Skomsvolds anliggende. I den anledningen polemiserer hun mot Aftenpostens utkjør mot Vigdis Hjorth i fjor: «Enkelte kritikere ønsker seg et slør over sannheten?, mellom virkeligheten og fiksjonen?, de kritiserer det de kaller ‘virkelighetslitteratur’, og disse setter kanskje pris på at Sandemose ikke skriver om å bli voldtatt av en mann, denne voldstektsmannen kunne jo blitt lei seg om han ble gjort til en romankarakter?»

Den siste ironien forutsetter at Sandemose ble utsatt for et overgrep som ung sjømann, noe enkelte har spekulert i. Men den danner også opptakten til Skomsvolds indignasjon over Sandemoses mangel på engasjement i sine egne tap, hun påkaller ham: «...jeg forstår ikke din tilnærming til dette, du virker så følelsesløs.» Hun føler at Sandemose «gjemmer seg bak alt han vet og bak den barske tonen».

Skomsvold har levert et engasjert essay om å skrive i sannhet. Inspirert av Sandemose, til dels i konflikt med ham, skriver hun godt om diktningens kjerne: «Jeg mener at forfattere skriver best og med størst integritet om det de selv har opplevd, på et eller annet nivå.» Hun ender opp med økt nysgjerrighet og et ønske om å forske dypere. Sandemose har satt kloen i henne. Kan det bety noe annet enn at forfatterskapet lever?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook