BLANT MILITÆRJUNTA OG LANDMINER:  «Ingen Grenser-Birgit dro til Thailand for å jobbe på et barnehjem og undervise barn i engelsk. Da hun besøkte en landsby i nabolandet Burma, lå juntaen tre kilometer unna, klare for å angripe. Foto: Lars Myhren Holand / Dagbladet
BLANT MILITÆRJUNTA OG LANDMINER: «Ingen Grenser-Birgit dro til Thailand for å jobbe på et barnehjem og undervise barn i engelsk. Da hun besøkte en landsby i nabolandet Burma, lå juntaen tre kilometer unna, klare for å angripe. Foto: Lars Myhren Holand / DagbladetVis mer

- Jeg fryktet ikke for eget liv. Jeg var vel litt naiv

Birgit Skarstein (22) fra «Ingen grenser» trosset militærjunta og landminer for å hjelpe lemlestede barn. Møt tre jenter som dro ut for å hjelpe verden.

(Dagbladet): - De visste at juntaen, som hadde brent ned byen deres tre ganger tidligere, lå og lurte tre kilometer unna.

Rett før regntiden, august 2008. Der, i den sørlige delen av Burma, på elva med den frodige jungelen rundt, ligger Birgit gjemt i en båt. En gutt med militærklær styrer, et par fra Australia gjør seg klar for å filme en dokumentar.

De er på vei til en landsby med karenske flyktninger, papirløse ansikt, alle med felles drøm om å få navnet sitt skrevet på plakater, bli en av de med visum fra FN. Flere har blitt voldtatt, andre lemlestet.

Burmesiske myndigheter, militærjuntaen, har plantet landminer rundt de små bambushusene, de er kjent for å la folk få springe.

- Jeg fryktet ikke for eget liv. Jeg var vel litt naiv, har vokst opp i Norge uten fare. Der så jeg flakkende blikk, jeg så utryggheten i øynene. Jeg ville snakke med dem, spørre hva det gjør med dem psykisk.

I FLYKTNINGLEIR: Evy Dvergsdal (i midten) har to ganger vært ute på oppdrag som leder for sjukepleiere for Leger Uten Grenser. I høst ble hun sendt til en leir som kom imot hungersnød-rammede fra Somalia. Foto: Privat Vis mer

Frivillig arbeid i utlandet. Det holder ikke lenger å reise på ferie jorda rundt, ungdom mellom 18 og 25 vil arbeide, hjelpe de fattige. Men hvorfor utsetter de seg sjøl for nød, fattigdom og lidelser? Hvorfor risikere noen livet for å hjelpe personer man ikke kjenner, folk man kanskje ikke kan kommunisere med, på den andre siden av jorda? En dråpe i havet, hva sitter man igjen med?

Leder for Karrierehuset, Kristin Wahl, mener frivillig arbeid i utlandet vil gi deg et fortrinn dersom du ønsker en jobb i en organisasjon, departement, som journalist eller som helsepersonell.

- Ved et slik oppdrag får du brukt andre språk, og du lærer andre kulturer å kjenne. Jeg ser ingen ulemper ved dette. Det er et godt initiativ, og tyder på at personen aktivt går inn for noe som berører den.

Wahl mener man får en større bredde ved å gjøre hjelpearbeid i utlandet i forhold til å gjøre det i Norge. Med en stadig mer globalisert verden er dette svært positivt, mener hun.

- Det er en stadig voksende gruppe som ønsker å reise og skaffe erfaringer fra dette området. Det er viktig å få med dette i en jobbsøknad, sier hun.

VIL TILBAKE: Sjøl om Bendikte Aronsen måtte dusje med en bøtte, ikke likte maten, og så fattigdommen, vil hun tilbake til Ghana hvor hun var med å bygge en skole og renset sårene til spedalske. Foto: Privat Vis mer

Tilbake i Burma går alle i landsbyen i kirka tre ganger om dagen for å be. Det var det eneste de kan gjøre. Karernerne er for stolte til å flykte over til Thailand, få plass i en flyktningleir, og uten visum blir de tvunget til å arbeide svart.

Birgit vet at juntaen pleide å lemleste kvinner og barn, ikke slik at de døde, men slik at de ville trenge pleie resten av livet. I dag er plassen jevnet med jorda.

- Verden kan være stor og ond, jeg ble veldig ydmyk og takknemlig for den friheten vi har her hjemme. Alle kunne hatt godt av å dra.

Hun har alltid vært samfunnsengasjert. Oppvokst i Trondheim, hatt en trang til å reise, drømt om å jobbe som lege for Leger Uten Grenser. I sommer spilte hun inn NRK-serien «Ingen grenser», og den siste måneden har hun imponert hele Norge med sitt optimistiske livssyn.

Første året på videregående ledet hun «Operasjon Dagsverk». Andreåret dro hun som utvekslingsstudent til Portland i USA.

JOBBET OPP MOT 16 TIMER: Dagene er lange når Evy er på oppdrag for Leger Uten Grenser. - Man må være fysisk sterk, sier hun. Foto. Lars Myhren Holand Vis mer

- Jeg ville studere ved et universitet i Australia, men kunne ikke dra fordi jeg ventet på en kjeveoperasjon. Jeg skulle gå befalsskolen, men forsvaret snudde fordi jeg har dårlig syn. Så jeg sto der, tenkte «shit», hva gjør jeg nå.

Overskuddet fra russerevyen hadde gått til et barnehjem i Thailand. Broren til en klassekamerat hadde startet det, Birgit ville følge opp prosjektet, så da han åpnet sitt andre barnehjem dro hun for å hjelpe. Snart underviste hun 64 barn i engelsk.

- Jeg snakket med en som sier frivillige går inn i tre faser. Det første året er du supermotivert og vil redde verden. Andreåret kræsjer du og oppdager at systemet butter imot. Tredjeåret gir du blaffen og jobber likevel.

Birgit planla å være i Thailand i tre måneder. Ville forlenge til ti. For å gjøre det måtte hun ut av landet, søke visum på nytt. Det var da hun bada, ødela beinet, ble sendt hjem, og feiloperert i Norge. Det var da hun ble lam.

Solfrid Hanna er landdirektør i Projects Abroad, som sender ut norske frivillige. De doblet antall reisende fra 2010, og Hanna mener det er en sterkt økende trend.

BITT AV REISEBASILLEN: Benedikte reiser til Australia for å studere denne måneden. Hun savner Ghana. - Det er så rart, et menneskeliv betyr ingenting der nede. Samtidig de så glade og hilser hele tiden. Jeg tenkte «veit dere ikke bedre». Foto: Lars Myhren Holand Vis mer

- Etter videregående er det mange som skal ut på backpackertur, og flere har nå skjønt at de kommer nærmere innpå kulturen ved å bo med vertsfamilie. I den alderen er det vanlig å ønske å redde verden, og slik får de bidratt litt.

Samtidig får de frivillige også noe igjen. Headhunter og daglig leder i Alliansepartner, Brit Teien mener alt som viser samfunnsengasjement er bra å ha på CV-en.

- Det er noe av det mest positive du kan fylle fritida din med. Det er spesielt aktuelt nå med så mange nye landsmenn med nye kulturer. Vi må forstå hvordan andre tenker. Men man må dra fordi man har engasjement, ikke fordi det er pent på CV-en.

September 2011. FN slår krisealarm, 12 millioner mennesker sulter, det er hungersnød på Afrikas Horn. Bildene av små, levende skjeletter, barn som minner mest om fugleunger, blir sendt verden over.

Den uendelige politiske krisen og det militære kaoset i Somalia har drept tusener i mange år, nå forårsaker tørke ekstrem matmangel, og barn dør til slutt av underernæring.

HJELPEARBEID: Stadig flere ungdommer velger å arbeide med fattige i stedenfor å bare reise. Foto: Privat Vis mer

Familiene flykter hjemmefra, de heldige får plass i flyktningleirene. Og det er akkurat da Evy Dvergsdal (30) setter seg på flyet. På vei til verdens største katastrofe.

- Mitt første oppdrag varte seks måneder og jeg var i en landsby i jungelen i Øst-Kongo. Det var som paradis i forhold til dette, nå tok vi imot flyktninger fra Somalia i leirer i Etiopia. Alt var primitivt, det var kaos.

Evy fra Stranda er sjukepleier og ansatt i Leger Uten Grenser. På det første oppdraget prøver organisasjonen å sende arbeiderne til et sted som sikkerhetsmessig skal være trygt.

På den andre turen kan forholdene være verre.

- Det er kjempeslitsomt, jeg bodde i et telt. Det var ikke noe privatliv, vi var innestengt i leiren, kidnappinger skjedde utenfor.

I to måneder sov hun på en madrass på gulvet med myggnetting. Åtte latriner fordelt på 300 mennesker. Klærne vasket hun for hånd. Arbeidsdagene startet halv åtte, ofte var de til ti på kvelden, andre ganger til seks.

Hun jobbet som leder for de lokale sjukepleierne. For å ikke bli utslitt tok hun søndagene fri, men fokuset var jobb og ingenting annet.

- Jeg blir som en politimester som følger med. De jeg har jobbet med har vært fantastiske, han ene hadde et hjerte større enn verden. Sjøl om det er slitsomt stortrives jeg med å dra. Jeg kan tenke meg å gjøre det resten av livet.

Evy mener det blir feil å sammenlikne livet der med livet i Norge. Man kan velge å gjøre det beste ut av begge, mener hun.

- Verden er satt sammen slik at det gagner de rike. Det blir man irritert over. Også er det et vrangbilde. I Norge tenker mange at Somaliere ikke gidder å lære norsk når de kommer hit, at de er pirater og driver med terror. De jeg møtte i Etiopia var intelligente, sterke og stolte.

Å oppleve at seks av flyktningene dør hver dag i leiren, å se barn tildekket av fluer før de dør, og høre historiene om mødre som har båret barna, vært måneder uten mat. Hun mener hun har taklet det fint. Nå venter hun nytt oppdrag.

- Det er klart at det jeg har gjort hjelper. Men det er klart man reiser for egoistiske årsaker også. Jeg liker å jobbe i et så utfordrende og krevende miljø.

Det er tre millioner flyktninger i Thailand til sammen. Birgits venn fant en gang tre handikappa barn gjemt bort inne i en bod.

- Det sterkeste var da vi besøkte et hjem for krigsveteraner. De var barn, uten armer, bein, de var blinde og hadde skuddskader. De bare bodde der, fikk mat fra FN, slik folk før dem hadde gjort i 60 år, sier hun.

I dag tenker Birgit Skarstein at hun ikke kan ha dårlig samvittighet for å leve et godt liv her, da blir opplevelsen destruktiv.

- Når du drar hjem skifter du verden, jeg har andre tanker om når det er synd på deg eller ikke. Hadde jeg vært lam der hadde jeg ifølge statistikken vært død i et og et halv år nå.

Hun tenker seg om.

- Det er farlig hvis du kommer hjem og sier at alt er piss, og at folk har dårlige holdninger. Det blir nedlatende, jeg vil ikke fortelle hva som er rett og galt.

Etter sykehustabben, på rehabiliteringssenteret på Sunnaas sykehus, traff hun en lege som jobbet med hjelpeorganisasjonen RESCIO i Kambodsja. De kjemper for pasienter med ryggmargsskader.

I november ble Birgit med som en brukerkonsulent, en person med erfaring.

- I Norge har vi lamme muligheten å leve et fullverdig liv. I Kambodsja dør man i løpet av seks måneder. De får for eksempel urinveisinfeksjon, og utvikler nyrebekkenbetennelse som de dør av. De får liggesår uten å merke det.

Da Bendikte Aronsen (21) fra Gardermoen var liten sa moren at hun måtte tenke på barna i Afrika ved middagsbordet. Hun sier det var det hun gjorde, da hun i høst dro to måneder til Ghana med Projects Abroad.

Hun var med å bygge en toroms skole, og hjalp til på en medisinsk klinikk. Da hun kom fram til Ghana tenkte hun at hun kom til å dø, at alt var så sjokkerende, annerledes.

- Etter noen dager var alt gøy, og jeg gleda meg sjøl om det var hardt å hentet sand, lærte å bære det og vann på hodet. Vi var blandemaskinen, og lagde mursteiner.

Hver onsdag besøkte hun en landsby, hvor enkle murhus sto tett-i-tett, alt bygd av en hollandsk hjelpeorganisasjon for å romme 82 spedalske. Hun ble møtt av en råtten lukt, menneskekjøtt. Mange manglet fingre, føtter, hender.

BYGGEPROSJEKT: I Ghana var Bendikte med på å lage en skole fra bunnen av. De lærte å ballansere vann og sand til bygningen på hodet. Foto: Privat Vis mer

- Jeg trodde jeg skulle svime av, jeg tåler ikke lukten av blod. De hadde svære sår, nervene fungerer ikke, og sykdommen spiser opp kroppen, helt inntil beinet. De gråt første gangen jeg renset sårene. De sa at de elsket meg etterpå. At de ellers ville dødd. Det var en fantastisk følelse.

En gang så hun en død mann på gata. En avis lå over ansiktet hans, barn gikk ved siden av. Ingen brydde seg.

- Det er så rart, et menneskeliv betyr ingenting der nede. Samtidig de så glade og hilser hele tiden. Jeg tenkte «veit dere ikke bedre».

«Obruni, obruni» det ble hun kalt, den hvite. «Where are you going, give me money».

- Du føler deg som en kjendis hele tida. Du går rundt og vinker. Ungene løper etter og klemmer deg.

Birgit Skarstein tror man får et rikere perspektiv på livet, og sine egne begrensninger, av å jobbe i u-land. Hun mener hun ser verden og sitt eget liv med nye øyne.

- Jeg har lyst på en jobb hvor jeg kan bruke mine erfaringer og bidra tilbake til verden, sier hun. Fortsetter.

- NAV gjør en veldig god jobb. Hadde de bare eksistert i Thailand og Kambodsja også.