FRITT LIV: - Vi har alltid hatt friheten til å være hvem vil vil, elske den vi vil, til å kle oss slik vi vil, til å reise hvor vi vil, til å leve og lære av egne erfaringer, skriver artikkelforfatteren. Foto: Privat
FRITT LIV: - Vi har alltid hatt friheten til å være hvem vil vil, elske den vi vil, til å kle oss slik vi vil, til å reise hvor vi vil, til å leve og lære av egne erfaringer, skriver artikkelforfatteren. Foto: PrivatVis mer

Debatt: Integrering

Jeg lever et fritt liv

Ikke alle innvandrerkvinner er sosialt kontrollert.

Meninger

«Innvandrerfamilier kontrollerer døtrene sine.» Slik omtales vi ofte i media. Det er sånn for mange, men jeg kjenner meg ikke igjen i den påstanden. Jeg lever et «fritt liv» uten noe sosial kontroll. Slik er det for meg og majoriteten av alle innvandrerfamilier jeg kjenner. Våre familier støtter oss, uavhengig av hvilke valg vi tar.

Det bør ikke glemmes at innvandrere er en nyansert gruppe.

La oss snakke om min familie. Jeg er oppvokst med en far, mor, storesøster og lillebror. Jeg er mellombarnet, og jeg bærer det typiske mellombarnsyndromet. Jeg føler meg ofte skvist mellom flere parter og ute av stand til å vite hvem jeg helt støtter. De andre har en annen forståelse. Sannheten er vel et sted midt imellom. Poenget mitt er at våre problemer har nok et vestlig fenomen over seg, framfor et østlig preg.

Vi kom til Norge som overføringsflyktninger fra Kurdistan (Iran), etter å ha vært på flukt i flere år i Irak og Tyrkia. Foreldrene våre ønsket at vi skulle få muligheten til å utvikle oss fritt uten noe eksternt press. De oppfordret oss til å studere og uttrykke oss uten rammer. Ingen skulle fortelle oss hva vi skulle tenke, føle eller si. Det ble ikke helt slik de forutså.

Min mor påpeker at jeg ikke bør si mer enn det som er nødvendig, og utøve snillhet mot alle. Hun krever at jeg skal gi min eksterne støtte til alt hun sier, uavhengig om jeg er enig eller ei. Min far påpeker alltid at jeg skal ha høy moral, og ikke tillate meg å bli utnyttet av menn bare for den ene hellige tingen. Jeg sier ofte til dem at dette går imot deres verdier. Til tider utfører jeg handlinger som står i motsetning til deres anbefalinger, bare for å vise at jeg fri.

Til tross for det, slutter aldri min familie å elske meg ubetinget. De stiller opp og heier alltid på meg.

En annen sak som blir tatt opp i media er at innvandrermenn har et nedlatende syn på kvinner. Det er ikke sant! Min far har alltid tilrettelagt for min selvstendighet.

Min godt integrerte mor reiste fra sine foreldre som tenåring, og flyktet gjennom skog og vann for å sikre en bedre tilværelse for familien sin. Hun er skilt, men hun er respektert blant vår omgangskrets.

Min vakre storesøster er selvvalgt singel. Akkurat nå har hun ikke funnet noen hun vil tilbringe dagene sine med. Ingen i familien har prøvd å gifte henne bort.

Min livlige lillebror sier at når han skal slå seg ned til ro, skal han finne en sterk og ambisiøs kvinne.

Vi har alltid hatt friheten til å være hvem vil vil, elske den vi vil, kle oss slik vi vil, til å reise hvor vi vil, til å leve og lære av egne erfaringer.

Fra mitt perspektiv har jeg aldri kjent på at min familie har stått i veien for det. Tvert imot – familien min har støttet meg når jeg har reist og bodd i det store utland.

Mine foreldre er ekstremt stolte av at de har oppdratt en ung kvinne som setter frihet og selvstendighet først og som tør å ta sine egne valg. Tross alt, de oppnådde det de ønsket for meg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook