FØLES BEDRE: «Jeg har grått så uendelig mye over å ha blitt vraka på handballbanen, men kan ikke huske å ha fortvilt over at noen var bedre enn meg i korpset», skriver artikkelforfatteren. Foto: Erlend Aas / NTB Scanpix
FØLES BEDRE: «Jeg har grått så uendelig mye over å ha blitt vraka på handballbanen, men kan ikke huske å ha fortvilt over at noen var bedre enn meg i korpset», skriver artikkelforfatteren. Foto: Erlend Aas / NTB ScanpixVis mer

Jeg var alltid god nok for korpset

Kjære foreldre: La barna dine gi korpsmusikken en sjanse. Jeg lover at de bare får gode ting igjen for det.

Debattinnlegg

Det skjer noe med meg i mai. Jeg begynner å gå i marsjtakt. Når fortauene kostes og knoppene springer ut, håper jeg på å høre trommer rundt hvert gatehjørne. Det er et sikkert vårtegn.

Men hvor mye lenger? Korpsstanden i Norge minsker stadig, og bekymringsfull mange sliter med driften. Jeg er livredd for ei framtid uten korps i gatene, og bekymra for at dagens foreldregenerasjon ikke ser verdien i å la barna spille i korps. Barn skal ikke presses til å drive med noe de ikke har lyst til, men det skader ikke å gi dem et dytt i riktig korpsretning. Både fordi det vil gi dem gode opplevelser, læring og mestringsfølelse - men også fordi korps, i forhold til mange andre fritidsaktiviteter, kanskje er noe av det sunneste de kan drive med.

Jeg spilte fløyte fra jeg var åtte til jeg var nitten. Ble aldri veldig god, for jeg var ikke noe glad i å øve. Men det gjorde liksom ikke noe. Jeg var god nok, alltid god nok, og jeg hadde det så himla fint. I Vestfossen jente- og guttekorps ble vi aldri dritgode. Det var for lite grovmessing, og vi var egentlig ikke så gode til å marsjere. Men det var det aldri noen som fortalte oss. Og hvorfor skulle de det? Vi var gode nok.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Fra jeg var ti spilte jeg håndball òg. Jeg har spilt så høyt opp som i 1. divisjon, og misforstå meg rett: Håndball har gitt meg utrolig mye glede. Til felles har korps og idrett at de lærer barn lagfølelse, hensyn og samspill.

Men forskjellen er at det er så mye viktigere, og helt nødvendig, å bli individuelt god når du driver med idrett. For å ikke bli bytta ut og glemt. Én spiller kan i praksis avgjøre en kamp. Én kjempegod musiker kan aldri ha samme påvirkning. Hun kan få større utfordringer og spille soloer, men hun kan ikke lande en konsert aleine.

Man trenger selvfølgelig også et helt lag på banen for å vinne en håndballkamp, men hva med dem som blir sittende på benken? Når de første årene med obligatorisk «alle skal få spille»-politikk er over? Jeg har grått så uendelig mye over å ha blitt vraka på håndballbanen, men kan ikke huske å ha fortvilt over at noen var bedre enn meg i korpset. Jeg trengte ikke ligge våken på natta og lure på hvorfor jeg ikke dugde. Det var jo alltid en stemme til meg. Og det er en så uendelig mye bedre følelse å ha spilt andrestemme eller etterslag en hel konsert enn å ha sittet på benken en hel kamp.

Jeg har venner med barn som begynner å nærme seg hobby-alder. Hvor man må begynne med kjøring og henting og det som har blitt et slags skremselsord: dugnad. Jeg overhører stadig at barna deres I hvert fall ikke skal få begynne i korps, med argumentet at det er så mange dugnader. Hvordan i all verden vet du det, om ingen av de du har hørt det fra har prøvd? Og hvilket fantastisk idrettslag er det du har tenkt til å melde barna dine inn i da, hvor det aldri skal kreves noe av deg? Ja, det er litt jobb. Som med alt annet som har med barna dine å gjøre. Men fy søren, så mye mer de kan få ut av det, og så mye større selvfølelse du kan gi dem.

Kjære foreldre: Hva er det dere er så redde for? La barna dine gi korpsmusikken en sjanse. Jeg lover at de bare får gode ting igjen for det. Ikke la korpset der du bor lide samme skjebne som Vestfossen jente- og guttekorps, som ikke finnes mer. Ikke bidra til maidager uten korps i gatene, for jeg er skråsikker på at dere vil savne dem.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook