Jersey Girl

Småsøt familiefilm om å være den du er.

FILM: En gang i tida var Kevin Smith en småbesk filmregissør med arbeiderklassekomediene «Clerks» og «Chasing Amy» på samvittigheten. Filmer som utmerket seg med vittige dialoger og medmenneskelig vulgaritet. «Jersey Girl» er derimot en familievennlig feelgood -farse. Kevin Smith er blitt blaut.

Glætte Ollie Trinke (Ben Affleck) jobber som pressekontakt for stjernene. Alt er bare fryd, gammen og Armani.

Men da kona Gertrude (Jennifer Lopez) dør i barselseng, må Ollie takle både sorgen og babyen samtidig.

Det går ikke så bra. Sju år seinere er han gatefeier i New Jersey, og lever i dysfunksjonell harmoni hjemme hos faren. Etter hvert møter han en sexfiksert videobutikkdame (Liv Tyler) og får tilbud om et prestisjefylt jobbintervju. Greit nok. Familieforviklingene er til tider jordnært morsomme, og datteren Gertrude jr. er helt klart tøffere enn toget.

Dessverre har filmen også tre faktorer som dytter den ned på tretallet. For det første ville filmskaperne aldri sløst så mye som et gram blyantbly på ideen om hovedpersonen hadde vært kvinne. For det andre glorfiseres amerikansk arbeiderklasseliv på en helt urealistisk måte. Og for det tredje er Ben Affleck mer irriterende enn bananfluer. Han er ingen stor skuespiller, og filmen skjemmes av emosjonelle close-ups . Han er sørgende (bevre), overrasket (gisp!) og sint (grrr!). Det blir rett og slett litt lite troverdig i lengden.