DELER MAPPEINNHOLD: Jon Michelets prosjekt har gjort innholdet i mappa til skjelett i et selvbiografisk prosjekt. Foto: John T. Pedersen/Dagbladet
DELER MAPPEINNHOLD: Jon Michelets prosjekt har gjort innholdet i mappa til skjelett i et selvbiografisk prosjekt. Foto: John T. Pedersen/DagbladetVis mer

Jon Michelet blir bare bedre med åra

Får orden på livet sitt med «Mappa mi», skriver anmelderen.

ANMELDELSE: Jon Michelet har brukt noen år på å finne ut hva han skulle gjøre med alle dokumentene fra overvåkingen av ham på 70- og 80-tallet. I likhet med mange andre tidligere raddiser benyttet han muligheten til å få innsyn i «mappa si», og en dag kom det en diger pakke fra Innsynsutvalget. Men pakka ble liggende helt til yngstedatteren begynte å bla i den og oppfordret pappa til å offentliggjøre innholdet.

Det er nå nesten ti år siden den store mappeåpningen skjedde, til stor forfjamselse for mange framtredende ml-ere. Erling Folkvord hadde ikke mappe, og Pål Steigan var forundret over hvor lite det lå i hans. Det var tydelig at det som ble frigitt ikke kunne være de hele og fulle mappene. Var noe blitt holdt unna?

Denne forfjamselsen bygger på en utbredt og populær misforståelse blant venstreaktivister. Det er blitt vanlig å si at Lund-kommisjonen, som gransket de hemmelige tjenestenes aktiviteter, «frikjente» ml-bevegelsen fordi overvåkingen var ulovlig. Men kommisjonen gjorde ikke det - den mente tvert imot at det hadde vært helt relevant for tjenestene å kartlegge aktivitetene blant norske maoister. De hadde gode grunner til å gjøre det.

Det Ketil Lund og hans kolleger imidlertid viste, var at overvåkingsaktiviteten var sterkt overdreven og ofte langt utenom hjemmelen, både før og etter at loven ble endret.

Tjenestene samlet inn mengder av materiale de aldri skulle ha samlet inn, og registrerte hundrevis av irrelevante personer som helt tilfeldig hadde vært i kontakt med for eksempel ml-rørsla. Helt lovlig virksomhet - som å bestille ei bok fra Oktober forlag - var tilstrekkelig grunnlag for å få opprettet en sak hos de hemmelige tjenestene. Det var slikt materiale som var ulovlig, og det var disse dokumentene de overvåkede fikk innsyn i. Alt det lovlig innsamlede materialet er fortsatt hemmelig.

Misforståelsen om «frikjenningen» fra Lund-kommisjonen førte til en ny, utbredt misforståelse, nemlig at overvåkerne må ha vært usedvanlig teite. Hva i all verden skulle de med avisutklipp om et bryllup? Hva skulle de med bilnummeret til pappa? Det magre innholdet i mappene ble tatt til inntekt for hvor uskyldig ml-aktiviteten var, og at de hemmelige tjenestene aldri fikk snusen i det som var viktig.

Men dette vet vi altså ingenting om. Vi aner ikke hvor stor andel av de samlede dokumentene i mappene som er frigitt. Vi aner ikke hvor mange mapper som aldri ble frigitt. Vi fikk aldri frie hender i godteposen. Og det er ingen grunn til å tro at tjenestene bare var befolket av tullinger - ikke engang de norske. At det kan være nyttig for noen at et slikt inntrykk sprer seg, er derimot et tankekors.

Denne uforvarende infantiliseringen av tjenestene - som også Michelet bidrar til i sin bok - er en skummel fristelse. Alvoret i virksomheten fordufter til fordel for et koselig kardemommebilde av Norge, dette folket som liksom er en eneste stor familie. Et lite blikk utenfor vårt land, til USA, Sør-Amerika eller middelhavslandene, vil føre alvoret tilbake igjen. Det er ingen spøk å bli overvåket når det planlegges militærkupp.

Å legge fram innholdet i «mappa si» i en egen bok, kan virke som et fryktelig selvopptatt prosjekt. Mange tusen venstreradikale borgere av Norge er blitt overvåket av landets hemmelige tjenester, og vi vet mye om hvordan. Flere mapper har vært offentliggjort på nettet. Å lese i disse mappene skaper en gusten, paranoid stemning, et gufs av inkvisisjon og summarisk justis. Interessant, men ikke gøy.

Imidlertid gjør Michelet i denne boka mer enn bare å legge fram materialet og heve en indignert pekefinger. Han får til noe ganske genialt: innholdet i mappa blir skjelett i et selvbiografisk prosjekt. Ved å lese og omtale de enkelte dokumentene i mappa, forteller han om livet han levde i disse åra. Viktige år, spennende år - både for ham og oss. Og han stopper ikke ved det selvreflekterende, han bruker dokumentene til allmenne refleksjoner om både tidsbestemte og tidløse emner. Det blir en slags avslappet, politisk essayistikk.

Til tider kan det bli vel mange digresjoner, navnedrops og irrelevante anekdoter, men dette skaper også en god stemning i teksten. Vi får sitte sammen med bestefar og bla i albumet hans. Og bestefar forteller, av og til litt teatralsk skandalisert over hva han har vært utsatt for, men alltid godlynt. Mange vurderinger er det lett å være uenig i, men det ødelegger ikke lesningen, tvert imot.

Når han forteller om sitt ungdommelige innbrudd på en Fina-stasjon eller om kampanjen for et Ho Chi Minh-monument i Tromsø, er det fint å være med. Episodene fra Svalbard er også gode bilder, men her savner vi mer refleksjon.

Mye av boka går med til lange sitater fra avisutklipp i mappa. Et festlig Dagblad-intervju fra 1976, utført av Odd Winger, er tatt med i sin helhet. Det gir et godt tidsbilde, men har vel strengt tatt lite med den politiske overvåkningen å gjøre. At også det er et tegn på at mappene har irrelevant innhold, er greit nok, men dét poenget har vi tatt for lengst.

Særlig ett viktig spørsmål blir stående ubesvart. Ved flere tilfeller blir det i dokumentene referert til en «svært ømtålig kilde». Michelet er usikker på hva han skal tro om dette, men selv om han ikke liker det, må han tenke at det kan være en intern spion, en av de sentrale i miljøet, som altså skal ha samarbeidet med klassepurken. En ubehagelig tanke, og Michelet vil ikke spekulere på hvem det kan ha vært.

« «Mappa mi - en beretning om ulovlig politisk overvåkning» »

Jon Michelet

Et annet, og mindre viktig spørsmål, knytter seg til et dokument Michelet selv har valgt å utelate, nemlig dokument 49. Han skriver at det: «går så langt inn i privatlivets sfære at jeg ikke finner noen grunn til å gjengi det her. (...) Ett sted må grensa for åpenhet om det private gå. Og den går her.»

Dette dokumentet kan kanskje ha handlet om utsvevende liv, og vi får akseptere at Michelet ikke vil dvele ved det. Samtidig kunne det vært interessant å vite nettopp hvordan slikt materiale ble registrert og om det kan ha vært for eventuelt å «ha noe på ham» ved et passende høve.

Til stadighet forundrer Michelet seg over hvor fjern den angitte begrunnelsen for overvåkningen - at han skal ha mottatt penger fra fremmed makt - er fra det faktiske materialet i mappa. Men en slik begrunnelse er vel bare et påskudd? Er ikke poenget å samle stort og smått for å kunne sirkle inn uønskede statsfiender?

I motsetning til mange av sine kolleger, er Jon Michelet en forfatter som bare blir bedre og bedre med åra. Hans måte å komme nærmere seg selv - og leserne - på, har ikke noe av det klamme, intimitetsoverskridende ved seg som skjemmer så mange skriftstykker. Michelet slapper av i teksten, han er selvsikker og beskjeden, mildt ironisk.

Kanskje han i tidligere faser kan ha minnet om de klassiske komedienes storskrytende kapteiner, men det er lite sånt nå. Det kan virke som om han er i ferd med å få orden på livet, orden i alt det surrete kaoset han har vært oppe i og gjerne selv produsert, og at han godtar bitene slik de faller på plass.

Han har i lengre tid vært inne i en svært produktiv fase, med romaner, essay og dokumentarer. Jeg er stor fan av Michelets mer essayaktige romaner - min personlige favoritt er «Jerv (jervere, jervest?)» fra 1983. Jeg skulle mer enn gjerne lest en sånn bok om disse overvåkingsgreiene fra Michelets hånd.