FULL SPREKK: De to øverste lederne i venstrepartiet Podemos er i politisk borgerkrig mot hverandre. Den politiske sekretæren og parlamentariske talspersonen Íñigo Errejón, til venstre, og generalsekretæren Pablo Iglesias, som sitter ved sida av hverandre i Deputertkongressen, er uenige om partiets vei videre. Foto: EPA / NTB Scanpix / J. J. GUILLEN
FULL SPREKK: De to øverste lederne i venstrepartiet Podemos er i politisk borgerkrig mot hverandre. Den politiske sekretæren og parlamentariske talspersonen Íñigo Errejón, til venstre, og generalsekretæren Pablo Iglesias, som sitter ved sida av hverandre i Deputertkongressen, er uenige om partiets vei videre. Foto: EPA / NTB Scanpix / J. J. GUILLENVis mer

Julestri(d) i Podemos

I jula brøt det ut politisk borgerkrig i Podemos mellom styrkene til partiets to øverste ledere, og den foregikk på Twitter.

Kommentar

Det har gått et år etter valget i Spania da det nye venstrepartiet Podemos kom inn i Deputertkongressen etter et politisk jordskjelv. Men etter et års erfaring med parlamentarisk arbeid står det åpen strid foran partiets landsmøte i februar mellom partiets to øverste ledere, som har utspring i dette årets mange politiske feilgrep. Partiet kan sprekke. Europas «nye venstre», med Podemos i Spania og Syriza i Hellas som fanebærere, gjentar mange av feilene og tabbene til den «gamle» venstresida, som de skulle skille seg så klart fra.

Podemos gjorde et brakvalg 20. desember i fjor med løfter om å styrte «kasten», eliten som sto for den usosiale sparepolitikken i kjølvannet av krisa og som ble avslørt som korrupt. Deres fremste skyteskive var statsminister Manuel Rajoy og det konservative Folkepartiet (PP). Podemos ble tredje største parti i Deputertkongressen, men partileder Pablo Iglesias opptrådte nesten som om de hadde vunnet valget. I sitt første parlamentariske år har Podemos skapt mye politisk teater uten å oppnå noe for sine velgere.

Podemos kunne ha avsatt Rajoy ved å stemme for å innsette Pedro Sánchez, lederen i Sosialistpartiet (PSOE), som statsminister. Men Iglesias stilte i stedet krav som han visste sosialistene ikke kunne godta, for å tvinge fram nyvalg. Offentlig ydmyket han Sánchez.

Íñigo Errejón, partiets «nummer to», politisk sekretær og parlamentarisk talsperson, syntes det var lite klokt å ydmyke en leder som man vil regjere sammen med. Men Iglesias styrte mot nyvalg; han håpte Podemos da kunne bli større enn PSOE og han bli statsminister med sosialistenes støtte.

Men nyvalget 26. juni løste ikke den institusjonelle krisa, den ble bare verre, og Rajoy kom ut litt sterkere, mens Podemos ikke klarte å gå forbi PSOE. Sánchez hadde etter valget i desember forsøkt å danne regjering med støtte fra Podemos og det liberale mellompartiet Ciudadanos (C). Han forsøkte igjen etter nyvalget, men blant «baronene» i landsstyret i PSOE var det stor motstand mot forhandlinger med Podemos. «Jeg er den eneste som kjemper for å gjøre Sánchez til statsminister», sa da Iglesias. Men det kunne han jo ha gjort like etter det første valget.

I stedet ga Podemos sitt bidrag til et opprør mot Sánchez i landsstyret i PSOE, hvor han ble tvunget til å gå av som leder 1. oktober. PSOE, ennå uten egentlig ledelse, valgte, ved å ikke stemme imot, men stemme avholdende, å la Rajoy fortsette som statsminister.

I løpet av et parlamentarisk år har Podemos ikke avsatt Rajoy, men sørget for å gjeninnsette ham, gitt et sterkt bidrag til å felle Sánchez som partileder, han som var deres beste håp om å få regjeringsmakt, og sitter nå i Deputertkongressen uten innflytelse.

«Vi må være i stand til å vise at vi er nyttige», sier partistrategen Errejón i et oppgjør med denne feilslåtte parlamentariske strategien. I et parlamentarisk regime, som Spania, er det i Deputertkongressen man skaper de regjeringskreftene som kan endre samfunnet, forklarer han. Det lå mye under hans høflig valgte ord, og det vakte harme i kretsen rundt Iglesias. Errejón svarte motstanderne sine i avisa El País: «Vi må ikke gjøre feilen med å se oss i navlen. Den som endrer sitt land er den som er i stand til å få med seg noen av sine motstandere.» Han sa videre: «Frykten for uenighet er metoden for å velge det middelmådige.» Han sa seg også rede til å ta følgene av sine uttalelser, også om det skulle vanke straff.

Iglesias og Errejón la fram hvert sitt forslag til hvordan landsmøtet skal foregå. Av de nær hundre tusen medlemmene som deltok i uravstemning på nettet, fikk Iglesias 41 prosent, Errejón 39 prosent og den antikapitalistiske fløyen 10 prosent av stemmene. Det var et fryktelig nederlag for Iglesias, som er vant til å få mer enn 80 prosent støtte. Han hadde truet med å gå av om hans forslag ikke ble vedtatt. Nå må han forhandle.

Lille julaften ble partiets talsperson i parlamentet i Madrid, en tilhenger av Errejón, avsatt. Errejón tok offentlig til motmæle. Noen snakket om «utrenskning». På julekvelden kokte det over. Kretsen rundt Iglesias pøste ut meldinger på Twitter med emneknaggen «IkkeSånnÍñigo». De refset ham offentlig - for offentlig å ha kritisert partiet. Pablo Echenique, organisasjonssekretær og «nummer tre» i partiet, sa at Errejón trengte «en advarsel». Det kvitrende svaret var «IkkeSånnPablo». Borgerkrigen var igang.

Og nå etter jul fortsetter de to hovedfløyene å anklage hverandre for å splitte partiet foran landsmøtet. Det minner om «gamle dager» for de som kjenner venstresidas historie.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook