TOPPKRIM: «Flaskepost fra P» er et 526 sider langt bevis på at Jussi Adler-Olsen er en av Skandinavias fremste krimforfattere.  Foto: Steinar Buholm
TOPPKRIM: «Flaskepost fra P» er et 526 sider langt bevis på at Jussi Adler-Olsen er en av Skandinavias fremste krimforfattere. Foto: Steinar BuholmVis mer

Jussi Adler-Olsen er blant Skandinavias fremste krimforfattere

Dette er beviset.

ANMELDELSE: «Flaskepost fra P» er den tredje boken i den danske forfatteren Jussi Adler-Olsens serie om etterforsker Carl Mørck og Avdeling Q, en avdeling i politiet som har som oppgave å gjenoppta gamle, uløste saker.

Denne gangen kommer saken i form av en flaskepost som ad omveier havner på Carl Mørcks svært uryddige skrivebord.

Gudstro på avveier
Lappen i flasken er gammel og bortimot uleselig, men ved hjelp av moderne analyseteknikker og sine eksentriske assistenter, syreren Assad og den svært alternative kvinnen Rose, lykkes det Mørck å tyde teksten, i hvert fall nok til å skjønne at den er skrevet i blod av noen som holdes fanget. Det er umulig å si om de fortsatt er i live, men visse omstendigheter gjør at Mørck får en urovekkende fornemmelse av at kidnapperen fortsatt holder på.

Etterforskningen bringer dem inn i noen av Danmarks mest lukkede kristne miljøer, der skyld, skam og grenseløs selvfornektelse er de dominerende følelsene i menneskenes liv. Det er i dette miljøet drapsmannen selv er blitt formet, og det er her han velger sine ofre. I trygg forvisning om at ingen likevel sier fra til det gudløse danske politiet.

Kompleks og balansert
«Flaskepost fra P» er en kompleks kriminalroman med flere ulike fortellerstemmer. I store deler av boka følger vi den forrykte drapsmannens omstendelige jakt på sine ofre. Spenningen knytter seg altså ikke til hvem som har gjort det, men til hvorfor og hvordan han skal stoppes. Vi vet hvem den gåtefulle sosiopaten er, men vi vet det samtidig ikke.

Adler-Olsen veksler uanstrengt mellom den fortettede spenningen som skapes når etterforskerne kjemper mot klokka, og de neddempede indre monologene som viser karakterenes tanker og følelser, deres dilemmaer og deres angst. Han har skjønt at begge deler er viktige hvis man vil bygge opp en spennende kriminalhistorie befolket av troverdige karakterer.

Vis mer

Når vi følger sosiopaten mens han blinker ut sine ofre er det som å høre fortellerstemmen til en fugletitter i et våtmarksområde. Og når en av bifigurene våkner opp i en sykehusseng etter en alvorlig bilulykke lar forfatteren henne sakte, sakte - som om det er kroppen selv som snakker - forstå at hun fortsatt er i live.

Machomannen
«Flaskepost fra P» er kompleks, men den er ikke overlesset. Det kunne den lett blitt, siden Adler-Olsen har et så godt hode for plotutvikling. Han er som kokken som kjenner til mengder av råvarer, men som likevel, nettopp fordi han er en dyktig kokk, ikke bruker alle sammen hver eneste gang han står ved grytene.

Jeg kan styre min begeistring for de mest karikerte av krimlitteraturens mannlige hovedpersoner. Ubarberte, narsissistiske etterforskere som sliter med skrantende helse, uoversiktlig privatøkonomi og en skrekkelig ekskone.

Carl Mørck er for så vidt utstyrt med flere av disse skavankene, men forfatteren lar aldri denne delen av historien overskygge den viktigste, på samme måte som, kan vi kanskje si, etterforskeren selv skjønner når det er på tide å legge privatlivet til side og konsentrere seg om jobben.

«Flaskepost fra P» anbefales på det varmeste - eller kaldeste. Den er blitt en kriminalroman man etter endt lesning tenker at knapt kunne vært skrevet bedre, uansett hvem man hadde gitt den til. Og det er det sannelig ikke ofte man tenker.

« «Flaskepost fra P» »

Jussi Adler-Olsen