Kallet - romanenHanne Ørstavik sin egen parodi

Kunstlet og nesten parodisk inderlighet.

BOK: Av de mange borgerlige unoter AKP-erne ville avskaffe, var det inderliggjorte sjeleliv. Ironisk nok er det nettopp på det gamle AKP-forlaget Oktober at vår samtids største inderlighets eksponent utgir sine kritikerroste romaner. I «Kallet - romanen» står hun i fare for å gå så langt «inn», at hun blir sin egen parodi. Boka handler om en forfatterinne som vil skrive en roman om sin farmor, som var misjonær i Kina. Men forfatterinnen hindres fra å skrive av en kvinne som «står ved vinduet med ryggen til».

Kallet

Boka parallellfører forfatterinnens skrivesperre, hennes biografi og indre forfatter «kall», mot farmorens biografi og kallet fra Gud. Gjennom boka dissekerer jeg-personen sitt eget forfatterskap (som til forveksling likner Ørstaviks). Det vil si - hun dissekerer mottakelsen, gjennom en ung journalist som intervjuer henne. Journalisten spør om hvorfor forfatterinnen bare skriver om kvinners psykiske problemer, og ikke politikk. Her fnyser forfatterinnen av banaliteten i spørsmålet - og av hva som defineres som politisk litteratur. Seinere hevder hun at ved å gå inn i sitt eget - eller romanfigurenes - følelsesliv, så føler hun også andres smerte: «Så lenge jeg kan huske har det vært sånn: Jeg våkner om natta og er en omskåret sjuåring fra Somalia, eller på Linderud. En femtenårig thaijente innelåst på bordell (...)».

Nesten kvalmende

Kanskje går det an å bli imponert av den konsekvente litterære selvsikkerheten i denne påstanden. Eller det går an å bli nesten kvalm over den manglende ydmykheten overfor andres lidelser. Jeg er moralist nok til å helle mot det siste. Og tillater meg å spørre om noe så banalt som om det hjelper sjuåringen i Somalia at Hanne Ørstaviks romanfigurer legger seg i fosterstilling, og kjenner på lidelsen. I litteraturen er spørsmålet likevel hvorvidt du skriver godt nok. Det er her Hanne Ørstavik etter min mening blir for svak i denne boka. Jo «dypere» Ørstavik går, desto flere klisjeer. «Jeg tar på meg selv og rister og kommer, men det stilner ikke» . Eller «Jeg uler når jeg gråter (...). Jeg uler og det er som om ulet drar gråten fram». Denne naive konkretiseringen av indre tilstander blir bare megetsigende og pinlig. Ørstavik gjør det for lett for seg ved bevisst å komplisere språket for liksom å skape «dybde», samtidig som hun bruker helt banale tekniske grep som gjentakelser og halve setninger. Som når hun snakker om farmorens kall «For å være i det. Være i det, så høyt. Å måtte være i det for å finnes. Hun ville det, var det sånn. Eller måtte.»

Kunstlet

Selv sier jeg-personen om sin egen gjerning at hun skriver «Mot det der inne, det som bare er. Som jeg ikke kan nå ved å utsi, men som bare det å skrive ordene fram og så se dem stå der, kan åpne til.» Det er mulig noen synes dette er veldig godt. Jeg opplever det som uklart og kunstlet.