Kampen om den aktive dødshjelpen

Nederland har nå tillatt både barmhjertighetsdrap og hjelp til selvmord. Belgia har vedtatt å følge etter, og i Frankrike er presset stort, skriver samfunnsøkonom Øystein Løining.

I MAGASINET SOM fulgte med Dagbladet lørdag 26. oktober, samt i oppfølgende oppslag i Dagbladet mandag 28. oktober, er det gitt en bred reportasje om situasjonen i Nederland. Samtidig offentliggjøres det i reportasjen en fersk meningsmåling, som viser at 69 prosent av den norske befolkningen er helt eller delvis for aktiv dødshjelp, mens 30 prosent er helt eller delvis mot. Men meningsmålingen viser at store deler av befolkningen er usikker, men heller i retning av å være for. Den gruppen som er delvis for aktiv dødshjelp, er således nesten fire ganger større enn den gruppen som er delvis mot (47 mot 12 prosent).

Nedenfor vil jeg analysere problemstillingen mer generelt, men med vekt på drivkrefter og utvikling i Nederland. Nederland har nå tillatt både barmhjertighetsdrap (aktiv dødshjelp) og hjelp til selvmord. Belgia har vedtatt å følge etter, og i Frankrike er presset stort. Den bakenforliggende prosess i Nederland er etter mitt syn skremmende.

FOR Å FORSTÅ DET som har skjedd i Nederland, er det viktig å ha klart for seg enkelte viktige generelle problemstillinger, som kan overføres på en rekke sakskomplekser: På mange felter er lovbestemmelser uklare. Dess mer uklarhet det finnes, dess mer rom for tolkning er det. Tolkningspraksis vil så bli overlatt til statsforvaltningen, til utøverne, eller - i siste instans - til domstolene, med Høyesterett som den øverste tolkningsmyndighet. Det er svært uheldig at utviklingen i viktige samfunnsspørsmål - slik tilfellet har vært i Nederland - blir styrt på denne måten, altså utenom det parlamentariske system. Det er også betydelige administrative kostnader ved å avgjøre rettspraksis gjennom rettssystemet fremfor å ha en klar lovbestemmelse som regulerer forholdet fullt ut allerede i utgangspunktet. Slike tidkrevende prosedyrer vil også kreve stor ressursinnsats fra enkeltpersoner.

I det uklare farvann som oppstår i lys av slik uklar lovgivning, vil det alltid etablere seg faktiske løsninger på de ulike spørsmål som dukker opp. Spørsmålet er bare hvem - og hvilke drivkrefter - som etablerer de aktuelle faktiske løsninger. Fravær av politisk makt - særlig ved at politikerne selv ikke tar sitt ansvar - forskyver bare maktbeslutningene over fra de demokratisk valgte politikere til andre aktører. Dette vil ofte være på felter hvor grensene flyttes kontinuerlig - og i et tempo som passer pådriverne uten at lovgivere eller håndheverne reagerer.

I DENNE TYPE SAKER bør en for øvrig merke seg følgende nærliggende utviklingsbane for store deler av samfunnet: Først sjokkeres en, deretter blir en passiv, og til sist kan det ende opp med stilltiende eller aktiv akseptering. Faren ved denne type dynamikk - når en først er havnet på sklibanen og situasjonen ikke rettes opp raskt - er generelt grovt undervurdert.

10. APRIL 2001 vedtok det nederlandske parlament en lov som både gir adgang til å hjelpe til med selvmord og til å foreta såkalte barmhjertighetsdrap. Loven behandler disse to tilfellene likelydende. Loven trådte i kraft 1. april 2002. Under den lovgivning som har vært i Nederland før den nye loven, ble en rekke saker brakt fram for domstolene. Domstolene flyttet ved sin lovtolkning grensene suksessivt i liberal retning. Nederlandsk lovgivning (straffeloven) har tidligere - helt til den nevnte lovendring i april 2001 - helt uttrykkelig forbudt barmhjertighetsdrap. Det var altså ikke bare en tolkning av loven som forbød barmhjertighetsdrap, men et helt uttrykkelig nedfelt lovforbud. Sterke drivkrefter i det nederlandske samfunn presset imidlertid på for å tillate barmhjertighetsdrap, men den politiske konstellasjon i landet var slik at en lovendring ikke var aktuell politikk. Dette førte til at domstolene på egen hånd fant løsninger i samsvar med det som domstolene oppfattet som den generelle rettsfølelsen i folket, men som altså ikke nedfelte seg i form av lovendringer.

Det ble fastslått at loven var overtrådt, men domstolene etablerte på egen hånd kriterier for straffefrihet, slik at oppfyllelsen av disse kriterier førte til at den anklagede gikk helt fri (straffefrihet).

Som følge av den rettspraksis som ble etablert, tok påtalemyndigheten konsekvensen av dette og endret sin påtalepraksis slik at den ikke brakte saker inn for domstolene hvis de domstolsfastsatte kriterier for straffefrihet var oppfylt. Det som reelt skjedde, var altså at domstolene gikk inn og overtok lovgivers oppgave. Domstolene fastsatte altså kriterier for straffefrihet i en situasjon hvor loven klart slo fast at handlingen var ulovlig. Slik kan det altså gå når minimumsstraff ikke er satt inn i loven selv, men overlates til rettssystemet.

LOVENDRINGEN SOM BLE foretatt i april 2001, er materielt sett nesten helt i samsvar med de kriterier som domstolene fra midten av 1990-årene hadde fastlagt for straffefritak. Lovendringen besto i at barmhjertighetsdrap fortsatt er forbudt, men med det meget viktige lovunntak fra dette forbudet at hvis legen oppfyller disse kriterier, så er barmhjertighetsdrapet lovlig. Kriteriene som er nedfelt i loven, er kort fortalt at legen må være overbevist om at pasienten ønsker å dø, og at dette ønsket er frivillig og vel overveid. Videre må legen være overbevist om at pasientens lidelser er uutholdelige og at tilstanden er utsiktsløs, og pasienten må være informert om den situasjonen han befinner seg i.

TIDLIGERE HOLDT Høyesterett i Nederland i det alt vesentlige fast med en objektiv tolkningsmetode både når det gjelder begrepet uutholdelig og begrepet utsiktsløs. Denne tolkningen var koblet til prinsippet om at lidelsen måtte være av fysisk konstaterbar art. I domsavgjørelser fra midten av 1990-tallet ser det imidlertid ut til at rettssystemet har snudd til fordel for å godta en subjektiv tolkning, som altså betyr at det er pasientens egen opplevelse av seg selv og sin situasjon som skal være avgjørende. En konkret vurdering mht. lovligheten av selve spørsmålet om barmhjertighetsdrap eller hjelp til selvmord blir ved en slik subjektiv tolkning nærmest umulig.

Lærdommene av utviklingen i Nederland er mange. Uklar lovgivning fra myndighetenes side og fravær av minstestraff i lovgivningen er to helt sentrale forklaringsfaktorer for den utviklingen en har fått. I tillegg kommer det ideologiske presset, som alene er farlig nok, og som er det forhold som er farligst i Norge. Videre står de vestlige land overfor en stor eldrebølge, og den offentlige økonomi vil i mange vestlige land bli presset. Personlig fortvilelse hos de eldre og langvarig syke og lite tilfredsstillende tilbud som følge av dette, og følelse av å bli salderingspost i de aktuelle lands økonomier, kan også få alvorlige konsekvenser i mange land. Særlig kan utviklingen bli dyster når de ulike faktorer virker sammen. Noen vil hevde at dette er et skremmebilde, men utviklingen i Nederland er altså helt entydig. Den nederlandske helseminister uttalte endog i april 2001 at en ny (senere) lov burde åpne for en selvmordspille (Drion-pillen). Pillen har for øvrig fått navn etter en nederlandsk høyesterettsdommer som het Drion, som var en stor tilhenger av en slik pille. Drion fikk for øvrig selv sitt liv avsluttet ved at noen hjalp ham med å ta livet sitt.