FØRSTE MØTE: Forfatter Karl Ove Knausgård fikk i november 2009 Brageprisen for Min Kamp 1. Det ble forfatterens første offentlige møte med et sultent pressekorps. Foto: Stian Lysberg Solum / Scanpix
FØRSTE MØTE: Forfatter Karl Ove Knausgård fikk i november 2009 Brageprisen for Min Kamp 1. Det ble forfatterens første offentlige møte med et sultent pressekorps. Foto: Stian Lysberg Solum / ScanpixVis mer

Kampen over

Karl Ove Knausgård har kjempet med media gjennom seks bind. Det er en avgjørende grunn til at «Min Kamp» er blitt et unikt prosjekt.

I september for litt over to uker siden begynte det. Karl Ove Knausgård møtte på forlaget Oktobers høstlansering, og ryktene hadde gått på forhånd at han kom til å presentere noe helt unikt. Det må kunne kalles en underdrivelse. «Min Kamp 1 — 6» er som helhet betraktet blitt en så spektakulær utgivelse, at det er vanskelig å se for seg at noe tilsvarende vil kunne skje med en norsk forfatter de nærmeste tiårene.

Medias rolle i dette, er helt sentral. Det personlige og dramatiske elementet i prosjektet har skapt en malstrøm som har endt opp i at det nå er en sport for landets kulturjournalister å sitte og lete etter spor av seg i «MK6». Men hva er egentlig Knausgårds eget forhold til media?

Det er fristende å tro at han gikk løs på bøkene med selvfornøyd viten om at media kom til å kaste seg på fra første stund. Slik er det nok ikke. Han har selv sagt at han trodde bøkene kom til å selge i 5000 eksemplarer, og at svært få ville bry seg med hans ikke særlig elegant skrevne beretning om egne gjøremål. Da han fikk Brageprisen i 2009 for Min kamp 1, kunne vi som satt i salen se frykten og forvirringen i ansiktet hans da reporterflokken stormet mot ham etterpå og ville ha svar på «Hvorfor gjorde du det?» «Angrer du?» Dette var første gang han møtte pressekorpset etter bokutgivelsen, og nå sto de der med alvorlige miner og aggressive spørsmål — noe ganske annet enn de velvillige journalistene han hadde møtt i sitt tidligere liv som ufarlig, kritikerrost forfatter. Det var tydeligvis et sjokk.

Det var forbløffende å se forvandlingen som hadde skjedd drøye tre kvart år seinere. På Oslo bokfestival i september i fjor var han blitt til en smilende, omgjengelig superstjerne med en beskyttende aura av teflon. Fra forskremt gorilla i bur i dyrehagen, var han blitt Jens Stoltenberg. Den nevrotiske og usikre mannen fra bøkene virket som et tilbakelagt stadium. Men under den profesjonelle overflaten kokte tydeligvis irritasjonen. For da han ble intervjuet på scenen kritiserte han media for den nærgående dekningen, og viste blant annet til en reportasje jeg hadde jobbet med. Jeg hadde ringt hans svigermors tidligere kjæreste, som var omtalt i bøkene. «Han bor langt inn i skogen i Sverige, men selv han fikk de tak i — bare for å få ham til å si noe stygt om meg.», var Knausgårds oppsummering. Slik var det jo ikke. Intervjuet med eks-svigerfaren handlet om at han ufrivillig var blitt gjort til romanfigur, noe vi problematiserte i en artikkel i Dagbladet.

Ingenting trigger mediene som åpenhet om private og familieære kriser, formulert med sterke følelser. Knausgård har strukket utleveringen av privatlivet til et ekstremt ytterpunkt. Det har blitt til en kunstperformance, der bøkene tar opp i seg en haug etiske spørsmål — samtidig som Karl Ove Knausgård selv er blitt til en såpeoperafigur i media — blant annet kåret vil landets kjekkeste i damebladet Elle. Reaksjonen i offentligheten er blitt en del av kunstverket — blant annet ved at «MK6» er en metaroman.

Knausgård var uforberedt på medietrykket, og da det meldte seg med full styrke førte det til at prosjektet hans ble mer slitsomt enn han kunne forestille seg. Samtidig ble det rikere. Men et viktig premiss i sentrum av dette, er en motvillig hovedperson. Knausgårds motvilje overfor pressejaget skaper en av de viktigste konfliktene som myten om Min Kamp-prosjektet lever på: Karl Ove Knausgård vs. resten av verden.