Kinas globale rolle

Kan et diktatur som Kina få en lederrolle i verden?

Kinas drøm om fordums storhet er ikke ufarlig.

Kommentar

Særlig etter at president Donald Trump bekjentgjorde at han trekker USA ut av Parisavtalen, har verden etterlyst nytt lederskap. Hvem er den nye globale ledestjernen? EU? Kina? Som om det dreier seg om en stafettpinne, kastes forslag på kandidater opp i lufta, uten de altfor grunnleggende analysene om hvem som er kvalifisert til å framstå som økonomisk, politisk og moralsk leder.

Spør man Stein Ringen, norsk statsviter og professor emeritus ved Universitetet i Oxford, vil Kina neppe være hans umiddelbare svar. Hans ferske bok om dagens Kina, «Det perfekte diktatur», er egnet til å helle kaldt vann i blodet både på kinesiske ledere med ambisjoner og på andre statslederes utilslørte beundring for den kinesiske økonomiens hurtige vekst. I stedet foretar Ringen en grundig gjennomgang av det ubesvarte spørsmålet: I hvilken retning beveger Kina seg?

Da Kinas nåværende president, Xi Jinping, kom til makten i 2012, trodde mange at han ville utvikle landet i en liberal retning. At økonomiske reformer nødvendigvis ville medføre politiske reformer. Så viser det seg at det motsatte har skjedd; han har tatt en «maoistisk venstresving» i retning av sterkere kontroll og aggressiv nasjonalisme. Xi har konsolidert det diktatoriske regimet. Stein Ringen kaller den kinesiske partistaten for et «kontrollokrati», når han drøfter hvor radikal konsolideringen vil bli.

Han presenterer fem scenarioer for Kinas utvikling:

Scenario 1: «Stø kurs», som innebærer fortsatt økonomisk vekst, liten vilje til internasjonal risiko og konfrontasjoner med naboene, høy vektlegging av stabilitet. Ringen holder dette scenarioet for ganske sannsynlig, men tar høyde for at Xi Jinping kan vise seg å ha høyere ambisjoner enn kontinuitet.

Scenario 2: «Slutten», som innebærer av veksten stopper, at den oligarkiske klassen fortsetter å rane en stat som ikke har råd til å ranes, at internettkontrollen brister, etniske minoriteter gjør opprør, militæret intervenerer og det blir krig. Mulig, men ikke veldig sannsynlig, mener Ringen, som tror at kontrollokratiet vil klare å holde stand.

Scenario 3: «Utopi», som betyr at kommunistpartiet klarer å realisere idealet som er nedfelt i partiets konstitusjon, nemlig å skape en sosialistisk stat med trygghet, harmoni og frihet. Da blir det mindre forskjeller på fattig og rik; en rettsstat og en velferdsstat vil vokse fram og det vil bli en fredelig overgang til et balansert forhold mellom stat og samfunn. Lite sannsynlig, ifølge Ringen, som viser til at alle tidligere bevegelser som har utviklet krav om demokrati, er blitt knust før de har slått rot.

Scenario 4: «Demokrati», som i Kinas tilfelle kanskje kunne bety et system med indirekte valg både i staten og i partiet, men ikke særlig sannsynlig, mener Ringen, som minner om følgende: «Det Kina har gjenoppfunnet, er diktaturet, ikke demokratiet».

Scenario 5: «Den perfekte fascistiske staten». Ringen mener at Kina innehar alle ytre tegn på en maktstat. Han skriver at dagens lederskap har jekket opp nasjonalismen, militarismen og aggresjonen både i språk, oppførsel og propaganda, også i forhold til nabolandene. Spørsmålet er om dagens Kina også styres etter en fornyet ideologi? Hva innebærer Xi Jinpings uttalte «Kina-drøm»?

Kina-drømmen kan tolkes som et eventyr om et Kina som er gjenreist til sin gamle storhet. Det handler mindre om marxistisk teori og mer om kinesisk historie. Det dreier seg om fortellingen om det store og mektige «Midtens rike». Drømmen om å gjenvinne den nasjonale storheten er blitt foredlet til ledende ideologi.

Marxisme og revolusjon er blitt tomme begreper i et samfunn der alle med egne øyne kan se de enorme ulikhetene. Den såkalte gini-koeffisienten, gapet mellom fattig og rik, er større i Kina enn i kapitalistiske land. Korrupsjonen finnes over alt i et kleptokrati der partifolk og offentlige tjenestemenn beriker seg på å plyndre staten og fellesgodene.

Den tilgjengelige fortellingen er den om nasjonal ære, mener Stein Ringen. Nasjonalismen har vært lett å selge i befolkningen. Xis drøm er blitt studieobjekt på skoler og universitet, i partisystemet, i statlige media og på nettet. Drømmen blir tolket som en forening av nasjon og person. Den forfekter en idé om at nasjonal storhet og individuell lykke er tett sammenvevd.

Kinas diktatur er så sofistikert at det overbeviser folk om at diktaturet er til deres eget beste, ifølge Stein Ringen. Men er resten av verden overbevist om denne hurtigvoksende supermaktens evne til globalt lederskap?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook