Nobelprisvinnerr Tysk-rumenske Herta Müller ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 2009. Foto: EPA/SERGIO BARRENECHEA
Nobelprisvinnerr Tysk-rumenske Herta Müller ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 2009. Foto: EPA/SERGIO BARRENECHEAVis mer

Kan man finne lykken i et diktatur?

Herta Müller gir et nedslående svar.

ANMELDELSE: «Jeg er innkalt. Torsdag klokken ti presis.» Kvinnen som snakker er innkalt til forhør, og det er ikke første gang. «Jeg blir stadig oftere innkalt: tirsdag klokken ti presis, lørdag klokken ti presis, onsdag eller mandag.»  

Forbrytelsen hun har begått var å sy inn lapper med adressen sin i herrebukser som skulle sendes til Italia. Ulykksalig nok ble hun angitt av en tidligere, sjalu elsker.   

De 240 sidene begynner med at hun går til trikken i god tid før avhøret og slutter i det hun går av, men i mellomtiden har vi gjennom stadige og uforutsigbare perspektivforflytninger fått vite hele livshistorien hennes. Den utgjør et lappeteppe av fortvilelse, ufrihet og savn.    

Selvbiografiske erfaringer Historien finner sted i Romania under Nicolae Ceauescus terrordiktatur. Det var også Müllers hjemland før hun flyktet til Tyskland i 1987, men hovedpersonen er ikke noen intellektuell opposisjonell som analyserer situasjonen landet og hun har havnet i. Dermed skiller «I dag ville jeg helst ikke ha møtt meg selv» fra 1997 seg ut fra de to foregående hvor hovedpersonene var bevisste motstandere av regimet. Det er hverdagen som står i fokus, og det i en småby preget av alkoholisme og fattigdom:

«Alle som subbet forbi, ville ha kunnet selge det de hadde på kroppen, for en slikk og ingen ting, for så å plukke opp en fille fra bakken med lukkede øyne og ta den på seg.»

       Utvetydig tragedie Håpløsheten gjennomsyrer hele boka og Müller bygger ingen himmel over sin hovedperson. Ulykkeligheten er total, men også insisterende og bokstavelig fortalt. Müller er en fabelaktig metaforist, når hun for eksempel snakker om:  

«Ydmykende, hva annet kan man si når man føler seg barbent over hele hodet?»
 

Men i denne boka blir metaforene ofte overflødige, for handlingen har allerede vist leseren det samme. For eksempel når hun går på en utedo: «Her inne var man i gode hender. Til noe mindre enn det som stinket under føttene, kunne man ikke bli.[...] Jeg pustet dypt ut og inn og skyndte meg ikke; til tross for faren for å skli ut, lukket jeg øynene. Først utenfor var jeg et stykke menneskedritt.»      

« «I dag ville jeg helst ikke ha møtt meg selv» »

Herta Müller

«I dag ville jeg helst ikke ha møtt meg selv», er en krevende bok, mye grunnet Müllers karakteristiske innfløkte og ofte absurde skrivestil, men også fordi den holder leseren på en armlengdes avstand. Man engasjeres ikke så sterkt av hovedpersonens skjebne, for den virker forseglet fra første side. Men sannsynligvis har det også vært Müllers intensjon, for det er kanskje nettopp slik det føles å leve i et diktatur?