Kan Metallica friskmeldes?

Dagbladet anmelder «Death Magnetic».

(Dagbladet.no): Sist Metallica lagde plate, kunne ivrige kikkere få innsyn i den smertefulle prosessen det var for den bejublede San Francisco-bataljonen å feste musikk til tape gjennom dokumentaren «Some Kind of Monster».

James Hetfield var alkoholisert og ville ikke leke med de andre. Lars Ulrich hadde problemer med å tilpasse seg dager med timeplaner og gruppeterapi. Kirk Hammett så ut som en skremt kattunge, mens produsent Bob Rock tilførte null og ingenting.

I kulissene lurte Dr. Phil Towle med forståelsesfulle monologer om samhold og respekt, mens han etter endt dagsøkt stakk noen norske månedslønner i baklomma.

Fansen visste ikke om de skulle le eller gråte. «This Is Spinal Tap» hadde fått en høyst ufrivillig konkurrent.

Man kan si mye om «Some Kind of Monster», men den viste i alle fall at verdens største metalband befant seg i et kreativt vakuum. Resultatet ble albumet «St. Anger», en tungrodd sump fylt av frustrasjon, rådvillhet og mangel på gode låter.

Situasjonen rundt «Death Magnetic» er en ganske annen. Bob Rock har overlatt produsentstolen til velrenommerte Rick Rubin, som gjorde Slayer til metalguder, blåste nytt liv i Johnny Cash og laget Jay-Zs beste låt på 2000-tallet.

Rubins innfallsvinkel til Metallica-jobben har vært å strippe ned ideene, gjøre alt tydeligere og enklere, og ikke minst spille på de strengene man allerede har.

De siste måneders opptakt til «Death Magnetic» har også handlet om å gjøre det enkelt og tydelig. Bandlogoen fra 1991 er tilbake, wah-wah-pedalen til Kirk Hammett jobber om kapp med sylskarpe gitarsoloer, låtene tikker inn rundt 8 minutter og Lars Ulrich gjør sitt beste for å gi de doble basstrommene en solid runde for pengene.

TILBAKE TIL RØTTENE: Metallica greier langt på vei å gjenskape stemningen fra sine tidlige plater, men plages av til dels sviktende kondis og skurrende produksjon, mener vår anmelder. Her er Metallica-vokalist James Hetfield under en konsert i Berlin i går, i anledning den nye skiva. Foto: SCANPIX Vis mer

I intervjuer har referansene til klassikerne «Master of Puppets», «...And Justice For All» og «Metallica» dukket opp som stødige hihat-slag.

At thrashkongene denne gangen har siktet mot ungdomsåra er hevet over enhver tvil. Det har selvsagt medført at kjernefansen har hatt farlig høy hvilepuls den siste tida. Kan tilnærmet 20 års venting være over?

Når hjerteslagene som innleder «That Was Just Your Life» toner over i klassisk Metallica-dramaturgi med Hetfields-riffing og breial vokal, er det fristende å tenke «yes!». Gitarharmoniene sitter perfekt, og Kirk Hammett jobber hardt for å få til de uovervinnelige melodiene han regjerte med gjennom 80-tallet.

«The End of the Line» åpner med et riff som kunne komme fra «...And Justice for All», før den bærer over i et gyngende tema som kanskje lukter mer av de smått utskjelte platene «Load» og «Reload».

Slik går det slag i slag mellom rifforgier, semiballader, helballader, instrumentaler og tradisjonelle thrash-utblåsninger den neste drøye timen. Det er ingen tvil om at Metallica har funnet tilbake til mye av sitt gamle jeg.

Men når røyken får lagt seg og den mest blendende entusiasmen over at Hetfield, Ulrich, Hammett og bassnykomlingen Trujillo spiller thrash igjen, begynner ettertanken å melde seg.

Er ikke trommespillet til Lars Ulrich uforsvarlig skranglete og fantasiløst? Er riffene like bitende som man gjerne skulle ønske? Føles ikke en del av sangene i overkant langtrukne? Og hva i all verden er all denne småkleine eksistensielle angsten James Hetfield babler om?

Og ikke minst, hva har skjedd med lyden?

Ved gjentatte lyttinger faller de fleste av svarene på plass. Dagbladet anmeldte singelen «The Day that Never Comes» til en femmer i en umiddelbar glede over at de gamle mesterne åpenbart hadde snudd pila i riktig retning.

Som singel var den også noe av et vågestykke på grunn av lengden, og bare det å høre de klassiske harmoniene utløste en eufori som kanskje ga et sympatipoeng for mye.

Problemet her er at sangene låter fragmentert og lite helhetlige. De har en unaturlig framdrift og høres mer ut som lappetepper av riff og ideer som ikke nødvendigvis komplimenterer hverandre.

En låt som «Cyanide» høres mer ut som klipp-og-lim enn en sang med et naturlig klimaks og et mål for øye, mens instrumentalen «Suicide and Redemption» mest av alt framstår som et desperat forsøk på å blåse liv i den gamle instrumentaltradisjonen vi kjenner fra mesterverk som «Call of Ktulu» og «Orion».

Men den har verken dramaet eller spenningen til noen av de nevnte verkene, og ender dermed opp som traust fyllmasse. Den dvaske balladen «The Unforgiven III» markerer også to episoder for mange i føljetongen.

Lars Ulrichs sviktende kondis blir også pinlig åpenbar i den mer punka og hurtige avslutningen «My Apocalypse». Det føles nærmest som om mannen forsøker å løpe 100 meter om kapp med en gjeng virile 14-åringer.

Det er kanskje urettferdig å måle «Death Magnetic» opp mot bandets flaggskip. Klassikerne satte en standard som tusenvis av band har forsøkt å kopiere. Det er håpløst å slåss mot minner og epoker - en ny «Battery» vil alltid ende opp som en dårligere kopi av «Battery».

Slik sett kan man si at ståa per i dag handler mest om å forvalte identitet mer enn å drive pionerarbeid, og at Metallica på den måten har gjort et ærlig forsøk på å etterkomme bønnene fra fansen.

Da svelger nok mange at «Death Magnetic» bærer mer preg av å være et stilstudie mer enn et originalt produkt. Bandet har også lagt en demper på opplevelsen ved å maksimere volumet i en slik grad at det regelrett skurrer gjennom store deler av platen.

I sum er resultatet et lite knippe knallåter hvor «That Was Just Your Life», «Broken, Beat & Scarred» og «All Nightmares Long» står sterkest, noen middelmådigheter og en del som passerer som grei tidtrøyte, for eksempel «The Judas Kiss».

Om ikke annet, vil «Death Magnetic» tjene Metallica som et hvileskjær i noen år framover. Den har i alle fall flyttet bandet over fra intensiven til overvåkning, og det er da et skritt i riktig retning.

Kanskje kan de friskmeldes helt ved neste korsvei?

En ting er i alle fall sikkert, debatten kommer til å rase like friskt når den tid kommer.

Metallica stikker ikke av med det første.