Karikaturene av USA lever

Amerikanere blir latterliggjort fordi den europeiske eliten anser sosialdemokratiet som truet av suksessen til USA, hvor fokuset er på individets rettigheter. Konformitet er et europeisk fenomen.

I SIN DEBATTARTIKKEL

om «USA-imperiet» skriver Johan Galtung at «noe fundamentalt er galt» (Dagbladet 25.7.). Ja, noe er galt med Galtung - hans antiamerikanisme, som er svært utbredt i Vest-Europa.

Riktignok begår han ikke den samme formen for moralsk relativisme vi så under Irak-krigen i en reklame for Dagsavisen: «Det er ikke lett å vite hvem man skal tro på i denne verden av bushmenn and saddamister, hvor sannheten er til salgs og venner knapt er til å skille fra fiender.» Nei, Galtung gjør det et hakk bedre ved å sammenligne «splinter hos noen maoister» med «bjelken» i øyet på de som liker USA.

GALTUNG SAMMENLIGNER

USA med Nazi-Tyskland og Sovjetunionen. USA har tross alt «angrepet tre land» siden 1999 for å «utvide imperiet». Galtung ser tydeligvis ikke noen forskjell mellom en krig som frigjør et folk fra en tyrann og en krig som setter et fritt folk under en tyrann. (Han er riktignok fredsprofessor, ikke frihetsprofessor.) Det mest komiske i hans artikkel er at etter å ha sidestilt USA med historiens verste diktaturer, advarer han mot «antiamerikanisme»! Han avskyr ikke amerikanere, bare deres onde system: «'Antiamerikanisme' er en floskel for encellete hjerner.» Nei: I dagens Europa er antiamerikanisme en kronisk betennelse av encellete hjerner. Galtungs innlegg er bare et symptom.

NOEN TRO AT DENNE

lidelsen har oppstått nylig. I Dagbladet 24. mai i år konstaterer John Olav Egeland at «forholdet mellom Norge og USA er historien om et endeløst favntak» og siterer Jens Bjørneboes 1966 essay «Vi som elsket Amerika»: «En kjærlighet kan begynne brått og voldsomt, men den dør langsomt, litt etter litt.» Det som tvert i mot er endeløst her i Norge er vanen av å late som om man en gang elsket Amerika. I sin bok Frykten for Amerika bekrefter Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud at Bjørneboes essay «ikke er et brudd, men en fortsettelse av hans Amerika-syn, bare med andre argumenter». Det er alltid nye argumenter. For noen tiår siden hevdet mange at Vietnam-krigen hadde ødelagt deres kjærlighet til USA. Mer nylig har invasjonen av Irak fått skylden.

INTET LAND ER

perfekt. Men i Vest-Europa blir Amerikas problemer ofte grotesk overdrevet og positive sider feid av banen, mens det styggeste ved andre land blir bagatellisert eller oversett. I flere tiår torturerte og henrettet Saddam Hussein et utall irakere, men først da USA ville frigjøre dem, begynte Galtung & co. å bekymre seg over irakernes velferd og «fred». Vet norske aviskonsumenter noe om Frankrikes nylige handlinger i Polynesia? Chiracs forhold til Saddam? FNs Olje-for-Mat-skandale?

Mediene skåner Ola Nordmann for skittentøyet til FN, EU og palestinerne. Også Cuba, som fengsler journalister og myrder folk som prøver å rømme, blir til stadighet romantisert. (I Dagbladet 25. mai roser Kjersti Alveberg den gylne øya hvor mennesker ikke er «stressa i jakten på ting» og har unngått å bli «forflatet av vestlig McDonald's-kultur».)

Antiamerikanisme har dype røtter. I 1881 klaget Bjørnsterne Bjørnson om den; tolv år tidligere beklaget James Russell Lowell seg over at europeere så amerikanere «i karikatur». Karikaturene vedvarer.

I DAG ER AMERIKANERE

redusert til en gjeng med feite, dumme, McDonalds-spisende, tungtbevæpnede Ricki Lake-fans. I europeiske avistegninger bruker Bush alltid cowboyhatt. Medieeliten betrakter seg selv som mye mer sofistikert enn idioten i Det hvite hus - men hva kan være mer idiotisk enn denne endeløse strømmen av cowboytegninger?

Ifølge Jean-François Revel skildrer mediene i Frankrike et USA plaget av alvorlig fattigdom, «ingen arbeidsledighetstrygd, ingen alderstrygd, ingen hjelp for de fattige», og legehjelp og høyere utdannelse bare for de rike.

RASISME? HØR PÅ

nordmann Herman Willis: USA ligger «milevis foran oss i toleranse og likeverd». Fanatisk religion? Det kristne høyres innflytelse i USA, som der blir debattert åpent og uhemmet, er tragisk, men enda mer skremmende er framveksten av fundamentalisk islam i Europa, et emne de fleste ikke tør belyse av frykt for å bli stemplet som rasister. Fattigdom? Det å være på fattigdomsnivået i USA er å ha omtrent den samme levestandarden som den gjennomsnittlige statsborger i Hellas eller Portugal; ifølge Handelns utredningsinstitutt har svenskene en lavere levestandard enn afrikanske amerikanere.

Det spres stadig myter om at nyhetsdekningen i USA er begrenset, og politisk diskusjon overdøvet. Tøys. Tilgjengeligheten av opplysninger og mangfoldigheten av synspunkter i USA er uten parallell i andre land. Rekken av politiske tidskrifter strekker seg fra National Review og Weekly Standard på høyresiden til The Nation og Mother Jones på venstresiden; storavisene, fra høyres New York Post og Washington Times til venstres New York Times og Washington Post. I Europa er spektret mye smalere. Konformitet er et europeisk, ikke amerikansk, fenomen.

HVORFOR? IDEOLOGI.

I Europa, nazismens og kommunismens fødested, har gruppeorienterte ideologier fremdeles stor innflytelse. Når amerikanere blir latterliggjort og fremstilt feilaktig er det fordi den europeiske eliten anser sin aktuelle ideologi, sosialdemokratiet, som truet av suksessen til USA, hvor fokuset er på individets rettigheter. Forskjellen er betydelig. Franskmenns meninger, bemerker Revel, er «ganske forutsigbare» og reflekterer «deres samfunnsrolle», mens amerikaneres er «mye mer variert og ofte uventet». Nordmenn foretrekker «enighet og konformitet», sier blogger Leif Knutsen. «Når jeg tenker på det, føler jeg meg hjemme i Norge fordi jeg er lik flest nordmenn; jeg føler meg hjemme i USA fordi jeg er ulik mennesker rundt omkring meg, og de er alle ulike hverandre.»

FOKUSERINGEN PÅ INDIVIDET

er en vesentlig grunn til at innvandrere integreres fortere i USA enn i Europa. I USA blir nykommere oppmuntret til å være fullstendige medlemmer av samfunnet, og blir belønnet når de gjør det; i Europa (hvor innfødte barn av innvandrere kalles for «andregenerasjons innvandrere»!) foretrekker eliten sine minoriteter uintegrerte - angivelig fordi de respekterer forskjeller, men i realiteten pga. et dypt ubehag med at en av «de» blir til en av «oss». USAs integreringssuksess, innser Revel, «skyldes nettopp det at innvandrers etterkommere kan videreføre sine fedres kultur, samt tenke på seg som amerikanske statsborgere i ordets fulle betydning».

EN VIKTIG SIDE

av den amerikanske individualitet er en lang tradisjon av energisk samfunnskritikk - ikke bare i politiske tekster, men i litteratur, film osv. Noen ganger er kritikken konstruktiv, andre ganger - hos Gore Vidal, Noam Chomsky og Michael Moore - overdreven og tegneserieaktig. Europas elite har reagert på denne tradisjonen ikke ved å imitere den og å oppmuntre personlige reaksjoner - dvs. ved å se mer kritisk på sosialdemokratiet - men ved å gjenta amerikansk kritikk av Amerika. Hensikten er ikke å være konstruktiv, men å uttrykke forakt for Amerika for å få deres egne samfunn til å se bedre ut til sammenligning. Dermed kan de fremstille seg selv som opprørere selv om de faktisk er trofaste tjenere av sine egne nasjoners etablerte samfunnsordener.