Karl Ove Knausgård er nummer 11

Hvorfor er «Ute av verden» en av vår tids beste bøker?

Den slo ned som en massiv meteoritt i bokhøsten 1998. Den svimlende ambisiøse «Ute av verden», omtrent like tykk som den var høy, kom fra en ukjent debutants hånd, fikk panegyriske anmeldelser og endte på bordet foran de distingverte medlemmene av Nordisk Råd. Og Karl Ove Knausgård hadde fått en, vel, utenomjordisk start på sin forfatterkarriere.

Urovekkende og usympatisk

På ferden gjennom de syv hundre sidene skyfles leseren gjennom eksistensielle og filosofiske betraktninger, en selsom «samtidsvisjon» basert på et tenkt historieforløp, en sår oppvekstskildring fra etterkrigstidens Norge og blomstrende litterære essays. I orkanens øye står den 26-årige læreren Henrik Vankel, som kjenner en illevarslende dragning mot sin trettenårige elev - og beveger seg sakte, men sikkert mot stupet.

Henrik Vankel er en urovekkende og usympatisk skikkelse. Den kunnskapsrike og entusiastiske læreren skjuler i seg et destruktivt og manipulerende monster, paranoid og selvbevisst inntil det maniske. «Hva måtte de vel tro?» går som et omkved gjennom hans historie. Blottet for sosial fingerspissfølelse og evne til å forutse og forstå andres reaksjoner vandrer Vankel gjennom en verden han ser på med vekselvis forakt og hjelpeløs beundring. Han går fra å være arrogant i det ene øyeblikket til å bli selvutslettende i det neste, fra å heve seg over sine medmennesker til å trygle dem om vennskap og kjærlighet.

Men selv om han vekker avsky og ubehag hos leseren er det hans fortvilelse over seg selv, vekten av hans enorme skjensel, som er hans mest fremtredende trekk.

Tour de force

Samtidig er det nettopp fra denne foraktelige figuren at de himmelstormende betraktningene kommer, og de essayistiske avsnittene der han tolker Joyce og Proust i lys av sin egen umodenhet og usikkerhet. I dette overflødighetshornet av en roman, nesten barokk i sin detaljrikdom, blir man særlig slått av de lange, nesten episke similene, der sjelelige egenskaper får jordiske og dyriske trekk - som når Henrik Vankel skildrer sine fortrengte barndomsminner:


Bare noen få har overlevd, de klarte seg selv, men når de vender tilbake, sprer de skrekk rundt seg, ingen vil ha noe med dem å gjøre. Misdannelsene som en gang førte til at de ble satt ut, har vokst med dem, blitt tydeligere, vondere, styggere ... De grynter og fnyser, de lar seg skremme av den minste lille brå bevegelse, da løper de unna og stirrer mot verden med store barneøyne.

TIDLØS: «Jeg vet ikke, men jeg tror at denne romanen også vil bli lest i det nye årtusen.» Fra Dagbladets anmeldelse i 1998. Foto: TRULS BREKKE Vis mer

Kanskje vil Knausgårds tour de force bli lest i tusen år. Men hjelpe og trøste oss hvis Øystein Rottem får rett, og de vil tro at det var slik vi var.